Det er sommer på Hammerfjeld, gården min mann Rune og jeg driver sammen. De som har fulgt denne bloggen en stund husker kanskje mitt farvel til landbruket i 2011. Om planer som falt i grus og avvikling av melkeproduksjon (lenker til innlegg som forteller hele historien ligger nederst i denne posten).
Men vi tok aldri helt farvel. Vi tok en pause. En time-out der vi fikk bygget oss opp og tatt noen avgjørelser om hvordan vi ville ha det. Etter noen år ble det klart at vi ville ha dyr i fjøset igjen.
Jeg sier gjerne at vin er lidenskap, det jeg er utdannet i og jobber mest med. Min andre bedrift som jeg har sammen med min mor, Jaksland Invest, sørger for en stødig økonomi, og gården – ja, gården, det er selve livet. Det betyr at valgene vi gjør på gården nå styres av lyst og glede, og ikke lenger av politikk eller økonomi (til en viss grad). Vi er priviligert som har mulighet til å gjøre det på denne måten. Jeg liker at ting tar tid og at det ikke blir for stort. Spesielt når det gjelder dyr. Jeg liker dyr som får lov til å vokse sakte, dyr som jeg kan virkelig se og bli kjent med individuelt. Jeg liker kombinasjonen av volum og småskala og jeg elsker livet på landet.
Her er noen glimt fra livet på Hammerfjeld Gård denne sommeren.
Årets vekstsesong
Vekstsesongen i år er som kjent utfordrende. Tørken og varmen gir store problemer for landbruket, spesielt sørpå. Vi merker også tørken hos oss, men har det ikke så verst. Kald havtåke om kvelden har gitt dogg i gresset om natta, og selv om det har vært for kjølig til å sitte ute om kvelden har det reddet førsteslåtten. Et par gode regnskurer har også hjulpet på. Noen av skiftene ligger nordvendt med områder av drenert myr, noe som holder godt på fuktigheten og gir gode avlinger under tørre forhold. Vi har presset færre rundballer enn i fjor, men fjorårets blaute og tunge baller er vanskelig å sammenligne med større og tørrere baller i år.
Gårdsdammen har blitt flittig brukt for å gjøre husdyrmøkka flytende nok til gjødsling og til å fylle badedammen til gjessene. Vannstanden er lav, med nøkkerosa har fortsatt rota under vann. Øyenstikkerne summer høylydt, rumpetrollene vrikker seg i vannkanten og vannloppene hopper lystig på vannoverflata, så dammen har også holdt liv i det biologiske mangfoldet.
Okser og ammekyr
Hovedgeskjeften på gården er nå kjøttproduksjon basert på innkjøpte oksekalver av Norsk Rødt Fe (NRF). I tillegg har vi en liten ammekubesetning av ymse raser, først og fremst Aberdeen Angus, men også hereford og noen blandingsvarianter av limousin, charolais, simmental og NRF.
Dette er vår første sommer med ammeku. Da den første kalven, Barolo, kom til verden i april var det syv år siden sist det ble født kalver her på gården. Det var en litt spesiell følelse å se den kjente vagginga til ei “kalv-klein” ku om kvelden og ta imot et nytt liv. Utover våren kom lille Negroamaro, Pinot Noir, Herr Ronold og James Bond (med ørenummer 0007). To kalvinger til gjenstår i løpet av sommeren. Kyrne får gå ut og inn som de vil og har både beite og en skogkledd liten kolle de kan oppholde seg på ute. En Aberdeen Angus avlsokse har også kommet til gards. Foreløpig navnløs, men slettes ikke tiltaksløs.
Bier, kaniner og gjess
De tre trønderkaninene våre, som alle heter Pernille, har flyttet ut i en ganske stor innhegning. Der har de forlystet seg med å grave huler og ganger som er så lange at jeg får hele armlengden inni uten å kjenne enden. Ellers hopper de rundt med sprett i bakbena og koser seg langstrakt i skyggen under seljetreet. Kun én rømning så langt, men rømlingen var bare på frifot lenge nok til å sette til livs tre knutekålplanter i et grønnsaksbed.
Biene er en annen historie. Vi er ferske birøktere, og dette er bare vår andre sesong. Så langt har vi vært uheldige. Våre to første bifolk hadde dårlige og gamle dronninger. Biene i den ene kuben laget sin egen dronning i fjor, mens den andre kuben holdt ut med sitt gretne, gamle overhode. Begge kubene overlevde vinteren, men var veldig svake. Det fant skogsmaurene som har tue i nærheten raskt ut av og marsjerte taktfast inn i den ene kuben og kom like taktfast ut med drepte bier på ryggen. En ny runde med svart spilloljeguffe på bena der kubene står løste saken. Så var det ymse trøbbel med det ene og det andre. Heldigvis har vår birøkter-fadder Ketil kommet til unnsetning med både yngeltavler og gode råd underveis.
For et par-tre uker siden kom en summende konvolutt i posten med to nye dronninger. 1000 kroner stykket kostet de royale damene og heldigvis har de begge overlevd innsetting i kubene. Nå ser det ut som ting er på vei oppover. Det legges egg og forsegles yngel som bare det og håpet er å få bifolk som er sterke nok til å komme seg gjennom vinteren. Selv om det ikke er spesielt gøy er det mye lærdom i trøbbel, og bienes verden blir bare enda mer spennende jo mer vi lærer.
Gjess er noe av det morsomste jeg vet å holde på med. Jeg har syv stykker av den utrydningstruede, norske rasen Norsk Hvit Gås og to smålensgjess. Alle har sin helt egne personlighet. Målet er å øke besetningen, men i år har det ikke blitt noen avkom. Til tross for to iherdig forsøk og tålmodighet av en annen verden har gjessene ikke klart å ruge frem unger i år. Da en nedtrykt, tynn og sliten gåsemor ga opp og ruslet av redet etter å ha ligget pal i 5 uker var resultatet bare tomme, råtne egg. Så da blir det nok ikke gåsestek til Mortensgås i år heller. Jeg er altfor knyttet til mine første gjess, så de er fredet på livstid. Levealder på gås er forøvrig opptil 25 år.
Klekking av nye vaktler
Vaktler er et satsningsområde for oss fremover. Målet er salg av fugl til restaurant og vaktelegg i småskalasamarbeidet Thamsriket – smaker fra Orkland.
Våre vaktler begynner å dra på årene og det var på tide å fornye besetningen med nytt blod. Jeg ønsket meg også litt større vaktler og rugeegg av jumbovaktler ble bestilt. Her har vi heller ikke hatt hellet på vår side. Rugeeggene kom fra vestlandet og fraktforholdene var ikke de beste. Posten klarte å bruke hele syv dager på å få de til Trøndelag. De stoppet opp i Oslo der det var 30 varmegrader og brukte tre dager fra Oslo til Trondheim. Posten burde klare å få en pakke fram på kortere tid enn det, men skylden må fordeles med selger som burde valgt en annen pakkekategori. Jeg usikker på om det ble noe resultat av ruginga i det hele tatt, men det ble faktisk ti stykker av 30 egg. To av de har en deformitet med skakt hode og skakt nebb, så de kommer nok til å bli avlivet hvis det ikke retter seg.
Vaktler lever et hektisk liv og de nye vaktlene er snart klare for å starte egglegging. Det er både høner og haner, så da blir det mer ruging utover høsten, forhåpentligvis med bedre resultat.
Hobbygrønnsaker
Grønnsaker er bare hobby og går inn i hippiedrømmen om å være selvforsynt med råvarer til de gode måltidene. I år blir det antakelig en del knutekål på menyen. Årets dyrkeprosjekt er å ta i bruk kumringer til dyrkingsbed. Jeg liker alt ved slike ringer. Uendeligheten i den runde formen, sement som materiale og fleksibiliteten til å gi plantene god jord og plassering i gode solforhold. Fin arbeidshøyde er det også. En av kumringene er full av jordbærplanter. Ganske stusselige på grunn av tørken, men de kommer fint fra rota, så neste år blir det nok bra.
Høns (og en bronsekalkun)
På hønefronten er det også en miks av alt mulig, blant annet cream legbar, silkehøns, dvergkochin, minorka og silverudds blå. Det resulterer i egg av ulik størrelse og farge, så en eggekartong fra meg er en fargerik affære i hvitt, brunt, rosa, grønt og turkis. Jeg ruger på nye planer for høneboligen for å bedre mulighetene for uteliv, men det blir nok ikke ferdig før til neste vår.
Jeg har også prøvd å ruge ut bronsekalkun i år. Det har jeg hatt tidligere. Med dvaske, dissende kalkunhalser og lyd som en syforening med lattermilde, middelaldrende damer er det lett å bli i godt humør av disse kule fuglene. De vokser sakte og har derfor ikke kommersiell interesse i kalkunproduksjon. Det er akkurat derfor jeg vil ha dem.
Rugeeggene kom fra samme forsendelse som posten somlet med, så det var usikkert resultat. Det ble tre kyllinger, men to av dem døde den første dagen. Så nå sitter jeg her med én bronsekalkun, og den skulle gjerne hatt en gjeng med andre bronsekalkuner å henge med. Nå går den der helt alene sammen med vaktlene og vokser snart fra dem. Så hvis noen har eller vet om kyllinger eller rugeegg av bronsekalkun i overkommelig nærhet til Orkdal så send meg gjerne en melding.
Ja, da var vi ved veis ende på denne sommerhistorien fra Hammerfjeld Gård der andreslåtten snart er i gang. Fortsatt god sommer!
Lenker til hele den tåredryppende historien med lykkelig slutt:
Farvel til Landbruket – part 2