Her er historien om den unge hanen som tok livet av sin far for å ha sin mor for seg selv. Forrige uke lå han på grillen og i glasset var det Barbaresco fra Pio Cesare i 2005-årgang.
Hanndyr i puberteten, fulle av testosteron og tro på seg selv, kan være arrige saker. Ødipus ble klekket en kjølig vårdag i fjor og ble godt tatt vare på av sin mor. Faren, Lars Erik med den store hanekammen, var ikke særlig interessert i sin sønn. Gutten vokste opp og bruste med fjærene mot far som han anså som en konkurrent.
En dag jeg kom for å plukke egg lå gamle hanefar rett ut og stiv som en pinne. Den hittil navnløse hanen spankulerte med høy benføring rundt i hønegården og kurtiserte sin mor og de øvrige hønene. Uvitende som han var om at den avdøde rivalen var hans far fikk han navnet Ødipus etter det greske skuespillet av Sofokles om Kong Oidipus. Kong Oidipus vokste opp uten de biologiske foreldrene og var ikke klar over slektskapet da han drepte sin egen far og giftet seg med sin mor. Det samme kan sies om vår Ødipus, men det er hovedsakelig fordi haner har kort hukommelse.
Det har en tendens til å hope seg opp med haner og vår godeste Ødipus kom fort i klammeri med en nyankommet hane. Han så i tillegg ut til å ville klore ut øynene mine og blafret med de oransje nakkefjærene så fort jeg nærmet meg. Det var da jeg bestemte meg for å grille ham. Lenge. På svak varme.
I forrige uke tok jeg han fram fra fryseren. En unghane kan vel ikke være veldig seig tenkte jeg, og gned ham godt inn med olivenolje, salt, pepper, nyplukket rosemarin og sitronmelisse. Så fikk han ligge noen timer før pelletsgrillen tok i mot ham på 160 grader. Der lå han til termometeret viste 72 grader og fikk så hvile litt mens vi benket oss rundt bordet og la på litt annet godt på grillen. En hane metter ikke seks mennesker alene.
Ødipus var litt seig, men hadde god smak. Brystfileten var ikke så verst, selv om den også ga tyggemotstand. Konklusjonen er at koking av hane i lengre tid er bedre enn grilling. Vi spiste hver vår lille porsjon med vellyst og til og med datterens kjæreste, som har bedyret at han ikke vil spise noen han har hilst på hjemme hos oss, spiste sin del.
Vinen jeg hadde valgt fra kjelleren var perfekt følge. Pio Cesare Barbaresco 2005 fra magnum fremsto ungdommelig og frisk der den åpnet med flott kirsebærintensitet på duft, umiddelbart og direkte. Kommer så med lakris, earl-grey te, bergamott og tørkede blomster, mens fruktduften beveger seg mer mot rosiner og svisker.
Middels fyldig med frisk syre som ga vann i munnen. Lett raspende nebbiolotanniner kommer fram. De er nedslipte, men fortsatt strukturerte. Det får meg til å tenke på følelsen å klemme en mann som ikke har barbert seg på et par dager. Ikke nybarbert og glatt, men myk og pusete samtidig som det stikker litt. En varm alkohol på 14 % trenger seg fram og forstyrrer. Smaken av kirsebær blander seg med sviske og trekrydder med framtrendende preg av kirsebærstein. Alkoholen trekker seg tilbake mens frukten utvikler seg (senere, i kombinasjon med maten er alkoholen ikke merkbar). God konsentrasjon og finesse, pen modning med spennede kompleksitet. Et meget godt eksemplar av en barbaresco fra 2005. 90 poeng