I mai skrev jeg mitt Farvel til Landbruket, og for å forstå noe av dette innlegget må det første leses først. Mitt farvel til landbruket var tøft å skrive, og jeg var lenge usikker på om jeg skulle publisere det. Reaksjonene i etterkant viste at det var riktig. Jeg har fått svært mange tilbakemeldinger, nesten utelukkende positive. Innlegget spredde seg gjennom facebook og andre sosiale media. Jeg fikk mailer, gråtkvalte telefoner og mange la igjen kommentarer på bloggen. Så ringte lokalavisa og et par andre aviser. Jeg ga et intervju til Bondebladet (kan leses her) og etterhvert fikk jeg Dagbladet på tråden. Igjen var jeg i tvil om jeg ville “vrenge sjela” offentlig. Jeg har ikke lyst til å framstå som noen pessimist, for det er jeg ikke. Jeg er realistisk og løsningsorientert.
– Kan vi ikke bare få dø i fred? sa husbonden godmodig med sitt sedvanlige glimt i øyet.
I lørdagens Dagbladet Magasinet sto saken på trykk. En lang og god sak om landbruket. En sak jeg håper kan føre til diskusjoner om innhold i Landbruksmeldingen, når den måtte finne på å dukke opp. Drude Beer i Nationen har i tirsdagens avis kommentert artikkelen. Kommentaren kan leses her.
Akkurat nå føler jeg ikke for å selv å kommentere artikkelen eller komme med politiske ytringer. Det kommer senere. Jeg har påpekt mange mangler med landbrukspolitikken, men jeg klarer ikke å komme på de suverene løsningene som vil endre alt. Dessverre.
Men, det jeg tenkte å gjøre i dag er å gi en liten oppdatering om hvordan ståa er på gården. For de som måtte ønske å følge med på det. En liten oppfølger. Et Farvel til Landbruket – part 2.
Sommeren har vært fuktig. Kyrne på fellesbeitet har vasset frem og tilbake til melking. Vi har spylt jur med lunkent vann, vi har vasket og plasket. Vi vurderte en dag å lære kyrne å svømme butterfly. Vann var det nok av. Vann og søle, blandet med kuskit. Den dagen da søla rakk meg ti cm over støvleskaftet, altså godt over kneet, var et farvel til landbruket en paradistanke, og jeg kunne gjerne tenkte meg å slutte på dagen. Et beite i en slik tilstand er ikke forsvarlig for hverken folk eller fe, og kyrne måtte ta sine fuktige klover fatt og vandre hjem til gården tre-fire uker tidligere enn de pleier.
I forrige uke kom en ny kalv til verden. Det var kua Kari som kalva. Den tredje siste kalven som skal bli født her å gården. Det er rart å tenke på. Kalven skal hete Roy. Det er en lang historie, men du kan jo få den. Mor til kua Kari het Frøydis og ble kjøpt av et nabopar. Da Frøydis fikk kalv kalte vi henne opp etter kona i huset, Kari. Roy er sønnen til Kari Kone og da Kari Ku fikk en oksekalv måtte det bli Roy. Karis to øvrige sønner, Erik og Tord, får ingen okse oppkalt etter seg. Kari Ku skal ikke ha flere kalver.
Dagene går som vanlig med til slåing av grass når det er oppholdsvær (og noen ganger i lett regn) og stell av dyr. Vi har funnet oss til rette med tanken på å avvikle dyreholdet. Prosessen er vanskligst før avgjørelsen er tatt. Nå er det bare gjennomføring. Det er dog dager da tvilen kommer. Gjør vi det rette? Tvilen kommer når de gode øyeblikkene er der. Når dagens fjøsstell er ferdig og kyrne står nymelket og gumler fornøyd på velduftende grass. Når en okse skubber borti deg når du går forbi for å bli klødd i panna. Når små kalver slikker seg om munnen og vil sutte på fingrene. Når du rusler blandt kyrne som ligger å tygger drøv og såvidt gidder å gløtte opp på deg fordi de vet at du er en del av flokken og ikke utgjør noen fare. Når en nabo kommer innom for å låne en henger eller noe og det utveksles et par tåpelige kommentarer som får alle til å le. Nyslått eng. Når man midt under ei arbeidsøkt, møkkete, ustelt og fæl, møter blikket til ektefellen og ser kjærlighet….
Innen 1. oktober skal kvoten selges. Det er en riktig avgjørelse.
