Nyttårsaften i fjøset

Det iser kaldt i kinnene da jeg går ut for å ta fjøsstellet på nyttårsaften. Inne i fjøset møtes jeg av den gode, lune varmen og kyrnes velkomsthilsen. Nyttårsaften er lik enhver annen kveld i fjøset. Men jeg går og undres. Det er bare timer før ett nytt år tar til. Hva vil det bringe? Jeg gir dyra silo og kraftfor før jeg skal melke. Oksene vifter fornøyd med halene og spiser med god appetitt.

Jeg går inn til kyrne for å gjøre klar til melking. Ei brun ku kommer bort til meg. I øret hennes sitter den gule nummerbrikken som viser at dette er ku nummer 548. Hun heter Laika. Hun hilser meg med et vennlig skubb, og jeg klør henne litt i pannen. «Hvordan blir det nye året, tror du?» spør jeg. Hun svarer ikke, men ser på meg med store, brune øyne. Det har gått enda ett år i landbruket. Et år til med økende utgifter og inntekter som ikke følger med resten av samfunnet. Ett år til der de som styrer landbruksnæringa er oppsiktsvekkende fornøyd med at en bonde tjener halvparten av det en industriarbeider gjør. Jeg sukker tungt. «Hvor skal jeg spare inn?» mumler jeg halvhøyt. «Jeg må fortsatt få like mye mat» sier Laika alvorlig. «Ja, det vet jeg» svarer jeg. «Kanskje jeg kan mekaniserere litt mer? Kan hende jeg da får tid til å ta en ekstrajobb i tillegg for å få endene til å møtes?» Den brune kua ser på meg igjen. Like alvorlig. «Det betyr at du får mindre tid til å stelle med oss» sier hun sakte og legger pannen mot brystet mitt. «Ja, det gjør nok det» svarer jeg. «Det er ikke sikkert jeg kan bruke tid på å klø deg i panna i framtida.»

Den store vifta i taket tar til å summe. «Billig mat, billig mat, billig mat» høres det ut som den sier. Akkurat som det evige kvadet til rike kjøpmenn og politikere er fanget opp fra lufta utenfor og spres i dyrerommet. I vårt velfødde samfunn er vi rike på hykleri, men akk så fattige når det gjelder å gjennomføre det vi står for. Vi ønsker mat av høy kvalitet, produsert under optimale dyreetiske forhold, men det må ikke koste noe. Den norske bonden løper fortere og fortere, drevet av en forestilling om at det er moralsk riktig å dyrke jorda, stelle dyrene godt og med det sørge for mat til verdens mest bortskjemte befolkning, nordmennene.

Jeg melker de 26 kyrne i tur og orden. De trives i det seks år gamle løsdriftsfjøset og melker godt. De tar den tida de trenger. Noen er raske, andre bruker mer tid. Jeg gjør meg ferdig i fjøset og går en siste runde blandt kyrne for å se at alt er i orden. De har lagt seg på madrassene sine og tygger bedagelig drøv på restene etter sommerens grøde.

Klokka tikker mot nyttår. Jeg slukker lyset og lukker fjøsdøra.