På oppdagerferd i Hellas

«Jeg skal være deres gåsemor i disse dagene» Den middelaldrende grekeren klapper i hendene og ser veldig fornøyd ut. Vi er en gruppe journalister og importører som er i Hellas for å lære om gresk vin. Vår vert ønsker velkommen og formaner strengt idet vi setter oss til bords: «Nå må dere være svært forsiktige med hva dere spiser. Ellers kommer dere til å legge på dere flere kilo mens dere er her»

Vi er på oppdagerferd i de greske viner, nærmere bestemt viner fra den vestre delen av Peloponnes. Vi kommer derfor ikke inn på de mer kjente (og mer spennende) appellasjonene Nemea og Naoussa som ligger på den østre delen. Peloponnes hører til fastlandet, men vi ser vann på alle kanter. Det er kun en smal landstripe ved Korint som forbinder halvøya med resten av fastlandet. På Peloponnes ligger Olympia der den første olympiaden ble arrangert i år 776 før Kristus. Når jeg står her med bena plantet på den første olympiastadion, midt i historien, er det underlig å tenke på at vin ble laget i Hellas allerede flere tusen år før den første olympiaden fant sted.

Jeg er sikker på at overskriften sendte tankene rett til retsina med sin spesielle kvaesmak eller på enkle ferieviner som smaker godt under den greske solen, men som i det øyeblikket man kommer hjem blekner i takt med solflassende hud. Jeg kan villig innrømme at mine egne forventninger til gresk vin ikke var så store. Men fordommene ble gjort til skamme. Hellas er et spennende vinland det skal bli interessant å følge framover. Jeg skal derfor ikke skrive noe om den sære, greske popmusikken som ustanselig strømmet bakover i bussen fra den røykende bussjåførens radio. Jeg skal heller ikke skrive noe om mangelfull organisering og at vi hele tiden var minst to timer etter programmet. Jeg skal definitivt ikke skrive noe om all busskjøringen, både i riktig og feil kjøreretning. Jeg skal derimot fortelle om sære druer med intrikate navn, engasjerte vinprodusenter og syrefriske viner fra varmt klima.

På den vestre delen av Peloponnes er det rundt 20-25 kvalitetsprodusenter og ytterligere et tyvetalls mindre viktige leverandører. Vi starter oppdagelsen av greske viner med en minimesse. 14 produsenter viser seg frem og gir et godt bilde av hva området har å by på. På godt og vondt. Det er ikke alle vinene som imponerer like mye. Etter endt prøving er det kun Achaia Clauss, Gentilini Winery & Vineyards og Mercouri Estate som har fått stjerne i margen.

Etter lunsj, der vår greske gåsemor fortsatt insisterer på at vi skal moderere vårt inntak av føde, begir vi oss opp i fjellene for å besøke Antonopoulus Vineyards. Vi svinger oss oppover fjellet langs en smal vei. Landskapet blir mer og mer karrig. Buskene langs veikanten er små og runde. Av og til ser vi små flokker med geiter som gresser under oliventrærne, mens solen steker fra oven. Omsider kommer vi fram til den siste stigningen. Her må vi over i jeep, veien er ufremkommelig for buss. Solen varmer fortsatt godt, men lufta er frisk. Vi nærmer oss hemmeligheten med den gode syren i mange greske viner. Vi blir fortalt om den varme sommeren i 2007. Temperaturen i lavlandet lå på 42 grader, noen dager kom den helt opp i 48 grader. Tørke og hetebølge senket druehøsten med opp til 50 prosent i enkelte områder. Her oppe i vinmarkene på 900 meter over havet nådde temperaturen 31 grader. Om natten sank den så lavt som 8-14 grader. Her koker man ikke druer, man modner de sakte og sikkert fram mot innhøstning. Enkelte druesorter kan til og med være vanskelig å få helt modne.
Senere på kvelden møter vi Konstantinos Lazarakis, den greske Master of Wine. Han leder oss gjennom kveldens middag med smaking av en rekke viner. Lazarakis forteller om druer og om den greske måten å drikke vin på. ”I Hellas drikker vi ikke til vi faller av stolen” sier Konstantinos Lazarakis med et smil. Vi drikker vin til måltidet. Den greske filosofien er at hvis du drikker vin må du også fylle maven. Den jevne greker drikker helst gresk vin. Kun 3 % av den konsumerte vinen i Hellas har utenlandsk opprinnelse.

Lazarakis forteller om lokale druer. Faktisk forteller han så mye at når desserten kommer på bordet har klokka passert halv ett på natten. Det han ikke rekker denne kvelden foredrar han om til lunsj neste dag.

Hellas er en skattkiste full av lokale druesorter. Enkelte hevder det er så mange som 350 druesorter, men Lazarakis mener det mest sannsynlige antallet er 200. Vi starter med de grønne druesortene.

Assyrtiko er kongen blant de lokale hvitvinsdruene. Den er syrefrisk og stålaktig, elegant og fruktig, men aldri overdådig. Lazarakis kaller den «Muscadet på steroider» og vi nikker alle samtykkende. De beste og mest mineralske utgavene av assyrtiko kommer fra øya Santorini, men den dyrkes i hele Hellas. Sorten er hardfør mot sykdommer og tåler tørke og vind godt.

Roditis er en av de eldste kultivarene i Hellas og dyrkes over alt på fastlandet. Drua har rosa skall, og tidligere ble alle druer som var rosa kalt roditis. Nå vet man at det er snakk om flere forskjellige kloner av samme drue. Det arbeides med å rydde opp i dette, og finne den beste klonen til de rette vinmarkene. Roditis tåler tørke, men er følsom for meldugg. Videre er høy avkastning et problem hvis den dyrkes i fruktbar jord. Ikke sjelden er det snakk om 120 hl/ha, noe som resulterer i vandige og uinteressante viner. Roditis viser seg best hvis den plantes i kalkrik, skrinn jord, gjerne på høyder over 300 moh.

Rabola dyrkes som endruevin i Kefalonia, men dyrkere andre steder i Hellas begynner å få øynene opp for varianten. Mange mener likevel at druens egenart bare kan smakes på Kefalonia
Sorten er noe sensitiv til sykdommer, råte og virus. Rabola viser seg best fram hvis den dyrkes i høyden (over 300 moh), gjerne i skråninger og i et fattig, grusholdig jordsmonn. Den gir ofte høy avkastning og kan være vanskelig å få helt moden, derav lav alkohol. Den har også lett for å oksidere. Men når alt klaffer gir rabola elegante viner med sitrus og mineralsk karakter.

Moscophilero høres i mine ører mest ut som en sykdom som overføres av mygg. Navnet har samme betydning som vespaiolo i Italia; ei drue som tiltrekker seg insekter. Selv om både navn og til dels aroma leder tankene mot muskat har moderne DNA-analyser motbevist dette. Vinene er aromatiske med krydret aroma som minner om roseblader og blomster. Den smaker litt som gewürstraminer med en distinkt ”muscatfeeling”. Det snakkes om, eller rettere sagt drømmes om, en edelsøt vin av denne druesorten.

Malagousia er en hot drue i Hellas akkurat nå. Drua var totalt ukjent før professor Logothetis fra landbruksuniversitetet i Thessaloniki plantet et knippe sjeldne greske druesorter, deriblant malagousia, på et stykke land han leide av Domaine Carras i Halkidiki. Dette var på midten av 70-tallet. Vinmakeren hos Carras, Evangelos Gerovassiliou, skjønte ganske raskt at malagusia var en spesiell drue og utvidet dyrkningsarealet. På begynnelsen av 90-tallet ble den første endruevarianten av malagousia født. Vinen var barrique-lagret og resultatet omtales som betagende i boka The Wines of Greece av Konstantinos Lazarakis MW. Den har ifølge boka kraften til en chardonnay, ekstrakt som en flott semillon, takler eik godt og med en unik aromatisk karakter. På smak minner den noe om muscat, men den er ikke så søt og floral. Senere årganger av malagousia har ikke riktig funnet tilbake til samme kvalitetsnivå som i begynnelsen, men det jobbes utrettelig med forbedringer og drua spås en lysende framtid de neste tiårene.

Vi går videre på vår oppdagerferd med tre av de viktigste lokale rødvinsdruene.
Agiorgitiko er kanskje den lokale drua som er mest kjent utenfor Hellas’ grenser. Den gir bløte, tette og sjarmerende viner som ofte smaker av røde frukter og søtt krydder. Den har hverken for mye tannin eller alkohol og smelter godt sammen med eik hvis den får opphold på fat. Dette er ei drue det er lett å like, men som også er interessant for mer «sofistikerte» vindrikkere. Agiorgitiko har lett for å få virus og bli angrepet av meldugg. Den må stresses litt for å ikke gi for høy avkastning og plantes derfor tett, gjerne i karrig jord. Dyrkes ofte i høyden for å få en lang vekstsesong. Agiorgitiko er ei drue med mange ansikt. Den kan gi unge og intenst fruktige viner og friske roséviner, men også konsentrerte viner med mer tanniner som egnes for lagring. ”Det er vanskelig å ikke like en vellaget agiorgitiko” hevder Lazarakis.

Xinomavro er det helt motsatte av agiorgitiko. Selve navnet betyr syrlig og svart, og vinene er tanninrike og lagringsdyktige med smak av mørke bær krydret med et lite gresk særpreg som minner om oliven og tørket tomat. Xinomavro er vanskelig å dyrke. Den er sensitiv til mange sykdommer og svært kresen på voksested og håndtering. Spesielt i kjølige områder kan det være vansker med å modne sukker og tanniner, og valg av riktig klon er viktig.

Mavrodaphne er en tykkskinnet drue og selve navnet betyr sorte laurbær. Den har lett for å gi høye avlinger, såden må dyrkes i karrig jord og unngå vekstfremmende tiltak for å beholde kvalitet. Mavrodaphne er drua som brukes i den portvinsinspirerte dessertvinen Mavrodaphne of Patras, den mest berømte appellasjonen i Hellas. Her er det den kyndige produsenten Achaia Clauss som sitter i førersetet når det gjelder kvalitet. Dette ble bevist gjennom den eminente Mavrodaphne of Patras Grand Reserve 1979 som avsluttet den første offisielle middagen. Konsentrert, søt og fyldig med smak av hasselnøtter, fiken og svisker med lang, tørr, nesten florpreget lengde.

Konstantinos Lazarakis avslutter sin druekavalkade med en liten spådom om hvilke sorter som vil bli populære fremover. Han tror vanlige folk vil falle for moscophilero for hvitvinens del, mens agiorgitiko er lett å like på rødvinssiden. For mer avanserte vindrikkere vil den syrefriske hvite assyrtiko falle i smak, mens xinomavro vil friste på rødvinssiden.

Hellas dyrker også en mengde av de kjente internasjonale druesortene. Vi nevner i fleng chardonnay, sauvignon blanc, riesling, gewürstraminer og trebbiano blandt de hvite. Av blå sorter er cabernet sauvignon, merlot, grenache, cinsault, mourvedre, carignan og syrah vanlige navn. Det dyrkes også flere ikke-lokale druesorter av mindre kjente sorter som schioppettino og refosco. Sistnevnte har blitt dyrket av Mercouri Estate på Ichthisplatået i mer enn hundre år. Faktisk er druen lokalkjent som mercoureiko (tilhørende Mercouri). Selv om noen flere produsenter også dyrker denne drua er det Mercouri Estate som lager den beste.

Turens beste smaking i mine øyne fant sted på nettopp Mercouri Estate. Gården har vært familieeid i 150 år, og produserer foruten 140 000 flasker vin, også rosiner og olivenolje. Vi ble ønsket velkommen av påfugler med brusende fjær, et par sinte gjess og en godmodig hund. Smakingen ble holdt utendørs under store pinjetrær som av og til slapp ned en kongle eller to på intetanende vinsmakere med nesen i glasset. De beste vinene var tre årganger med Domaine Mercouri, en blend av 85 prosent refosco og 15 prosent mavrodaphne. Vi begynte med den eldste fra 1997. En flott vin med overmodne jordbær på duft. Frisk og god syre, med silkemyke tanniner. Moden, men ungdommelig likevel. Turen gikk deretter videre til 1999 som har samme aromaretning, men virker en smule mer moden. Flott struktur også her. 2001 har svært innbydende nese med bær og krydderaroma. Lekre tanniner og god syre. Dette var tre svært konstante og vellagede viner. Vi hadde tidligere smakt 2006-årgangen på minimessa og det er overraskende at en vin som i 2006-årgang allerede opplevdes som moden kan aldres på en så elegant måte.
Mercouri lager også en Kava. Dette har ikke noe med spansk musserende å gjøre, men betyr at en vin har ligget på eik litt lenger enn vanlig, i dette tilfellet 2 år. Her eksperimenterer de med en klon av refosco med små druer og rød stilk kalt refosco dal peduncolo rosso sammen med mavrodaphne. Denne vinen er mer voldsom og kraftfull, men er ikke fullt så raffinert som foregående viner.

Etter et par dager i Hellas står det klart for meg at dette er et spennende vinland. Gresk vin er annerledes og egenartet. Hvis man da ser bort fra intetsigende merlot og chardonnayer som framstår som wannabe-chablis men som ikke helt får det til. Vi kom over noen cabernet-merlot blandinger som minner litt om 100-kroners billig-Bordeaux. Greie viner, men trenger vi virkelig flere slike? Lokale druer er heldigvis et satsingsområde. Det bør det også være i framtida. Det er et viktig poeng å være annerledes. I mylderet av viner blir det å ha en egen stil viktigere enn bare å være god. De siste tjue årene har kvalitetshevingen vært konsentrert om arbeidet i kjelleren. Nå er det på tide å gå ut i vinmarken. Nye og bedre kloner av flere druesorter er på gang og filosofien om ”rett drue på rett sted” er viktig. Det komplekse klimaet i Hellas er utfordrende, men det gir også muligheter. Vinmarker anlegges i høyereliggende områder i stedet for i lavtliggende steder og sørger for flott syre i viner som ellers ville blitt slappe. Utfordrende er det også å selge greske viner utenfor Hellas. Vanskelige, tungekrøllende navn på både drue og produsent og noe dårlig rykte gjør at slike flasker ikke er de første man plukker med seg fra hyllene. I tillegg er prisen en faktor. Er konsumentene rede til å spandere 200-300 kroner på ei ukjent flaske med gresk vin? Neppe.
Grekerne er stolte av sine viner. Tålmodighet og iherdig arbeid vil gi resultater. Der det er vilje og et spennende druemateriale er det en fremtid.


Kilder om greske druer: Foredrag av Konstantinos Lazarakis MW, samt hans anbefalingsverdige bok ”The Wines of Greece”

Denne artikkelen om Hellas ble publisert i Vinforum i Nr. 4/09. Abonnement på Vinforum kan du bestille ved å gå inn her.

One thought on “På oppdagerferd i Hellas

Add yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: