Dyrene i Afrika – med vin til

Jeg er tilbake etter par uker på reise gjennom i Namibia og Sør-Afrika. På vår vei har jeg kommet over kjøtt som klassifiseres under det eksotiske slaget for oss som bor i en annen del av verden. Her er noen av dyrene i Afrika som har havnet på min tallerken i det siste. Selvsagt er det også vin til.

Sebra

IMG_4882
I luftballong i Sossusvlei

Jeg har endelig fått oppfylt luftballong-drømmen min og hva er vel bedre enn speket sebra og bobler i glasset en morgen etter å ha landet etter en times tur i luftballong mens solen står opp over den røde Namibiaørkenen? Vel nede på bakken var det dekket frokostbord i sanden med sebra, skinke, ost, egg og syltetøy laget av ballongpilotens mor og musserende vin. Etter landing av en slik opplevelse kunne jeg fått hva som helst og vært like lykkelig.

Det er mye sebra i Afrika og den er ikke like godt likt av alle. Sebra er som andre dyr i hestefamilien glad i nyspiret gress. Så fort det dukker opp nye små spirer etter et regnfall er sebraen der og glefser det i seg. Kommer det store flokker tråkker de ihjel gressrøttene og da blir det dårlig med gress. Jeg lærte også at sebraen ikke har mage. Den har cecum, det som på norsk kalles blindtarmen (tarmdelen som det lille blindtarmvedhenget sitter fast i). Tror jeg. Sebraen har derfor egentlig bare tarmer og ingen mage. Men det har ikke så mye å si for oss.

Jeg hørte to ganske dårlige vitseanektdoter om sebrakjøtt i Namibia. Den ene gikk på at i det nordlige Namibia var det noen rasister som kun ville spise de hvite stripene på sebraen. Den andre var at de svarte stripene som var mørest. Fargen på sebrakjøttet var ihvertfall mørkerødt og kjøttet søtlig og mørt. Sebra er vanligst som speket og i spekepølse, men det finnes også som filet. Dette var speket, så et lite saltpreg var også tilstede. Vi var lovet den fineste champagne til ørkenfrokosten, men det var selvfølgelig ikke champagne i glasset. Det var enkle bobler fra det sør-afrikanske KWV, en stor og historisk viktig produsent som startet som et kooperativ i 1918, fikk ansvar som en slags markedsregulator på 20-tallet og er i dag en stor, privat aktør i sør-afrikansk vinbransje. Det var gode, friske chenin blanc-bobler av jevn kvalitet denne morgenen, og det smakte trolig mye bedre i akkurat den settingen enn om jeg hadde dissektert den i en nøyaktig smaking, men godt smakte den. Bobler er et godt valg til speket sebra. Hvis du skulle slumpe til å ha litt sebra på lur kan en Pongracz Rosé med saftige bobler, smak av røde bær og streif av gjærbakst være en idé (passer også til andre spekede dyr).

fullsizeoutput_11b7
Sebraføll med mor i Etosha

Krokodille

Jeg har spist krokodille og aligator på tre kontinent. En krydret, lett seig versjon i IMG_4083Kambodsja, en kyllingaktig, litt tam sak på Cuba, på grillspyd med bbq-saus i sørstatene i USA (med Dr. Pepper Cherry Coke til) og nå en røkt versjon med hvitt kjøtt i Sør-Afrika. Dette er altså en afrikansk krokodille som det sies er seigere enn aligator. Det er jeg enig i. Kjøttet var tynt skåret, gråhvitt i fargen og konsistens som breiflabb som er stekt alt for lenge. Siden kjøttet er røkt kommer selve krokodillesmaken i bakgrunnen, men den smaker mer fiskeaktig enn kyllingaktig. Jeg vurderte en stund om det var en lurekrokodille og at det var fisk, men kom fram til at det måtte være krokodille. Så seig fisk finnes ikke. Kjøttet var rullet sammen og servert på en butterdeigaktig sak. Dette ble servert som forrett på toget Rovos Rail som vi reiser med for tredje gang. Vinkelneren har valgt ut Rustenberg Buzzard Kloof Syrah, en veldig god Stellenbosch syrah som fullstendig overdøvet krokodillen. Krokodille er hvitvinsmat i min munn, og når den er røkt og kommer som forrett var dette et underlig valg. En ren og pen chardonnay eller chenin blanc ville vært et bedre følge, for eksempel den lekre A.A. Badenhorst Secateurs Chenin Blanc 2017, en pent fyldig vin som fyller munnen med sitrende syre og smak av gul frukt, honningmelon, stikkelsbær, pære og et ørlite hint av gummi.

Struts

For noen år siden ble det etablert flere strutsefarmer i Norge, men struts ble aldri noen stor suksess på det norske daglivaremarkedet. Men i Sør-Afrika og Namibia er struts en vanlig variant kjøtt og finnes på menyen i mange restauranter. I Namibia var det ikke så mye struts å se. Hverken på safari i Etosha eller i ørkenlandskapet i Sossusvlei. Men det var en og annen struts som spankulerte her og der, og vi begynte å telle dem for moro skyld. Etterhvert kom vi til Sør-Afrika og da toget passerer en strutsefarm kom jeg helt ut av tellinga. Men, men. Tamstruts teller egentlig ikke uansett og vi står da igjen med rundt 11 villstruts og noen av de vi bestemte oss for å kalle USO (uidentifisert strutselignende objekt).

Struts har jeg spist mange ganger og det er egentlig en takknemlig fugl å sette vin til. Både rød, hvit og rosévin fungerer. Jeg holder en knapp på rødvin, men den bør ikke være alt for kraftig. Jeg testet tre strutseviner på reisen:

Boschendal Chardonnay Pinot Noir (rosé) – dette en ypperlig rosévin med god syre og delikat frukt, og til kald strutsesalat med hardkokt egg var det utmerket. Boschendal finnes i Norge, men denne vinen, som er en nyhet også i Sør-Afrika, er ikke på markedet. Jeg ønsker meg denne til Norge (hører dere, importør Fondberg?)

Springfield Whole Berry Cabernet Sauvignon er en kraftfull sak fra Robertson og den er i heftigste laget til kald struts. Til strutsefilet med smaksrik saus derimot er den ypperlig. Denne har et distinkt hint av røyk og kreosot som ofte dukker opp i viner fra Sør-Afrika. Dette er en smak jeg ikke er veldig glad i, men til struts ga det en ekstra piff. Nesten som krydder. Har vært i Norge, men er ute av sortiment for tiden. Så vidt jeg vet.

IMG_3949 2Jeg står igjen med Southern Right Pinotage som et godt valg til struts. Denne ble servert til strutsefilet på en restaurant på Waterfront i Cape Town. Middels fyldig, elegant og frisk med milde tanniner, smak av juicy villjorbær. mikset med mørke bær og et streif av lakris og krydder. En digresjon er om kelneren som skjenket vinen her. Vi nærmer oss den nederste halvparten av flaska, og det er litt mindre i mitt glass enn i min manns glass når kelneren skal skjenke. Dette tyder på at jeg har drukket litt fortere enn min mann, og slikt kan vi ikke ha noe av mente kelneren. Han sa ikke det, men jeg hørte at han tenkte det. Han tar resolutt flaska og skjenker  min manns glass helt fullt. Han heller ingenting i mitt glass, bare ser misbiligende på det før han demonstrativt setter fra seg flaska og går. Vi ser forbauset på hverandre og begynner å le. Jeg skjenker ut den lille skvetten som er igjen til meg selv og vi kan fortsette måltidet. Da kelneren kommer tilbake for å skjenke resten av flaska (som nå er tom) ser han at det er vin i glasset mitt og utstøter et merkelig høh og en forbauset latter. Tydelig snurt tar han med flaska og går. Så ser vi ikke noe mer til han. Jaja, struts og Souther Right Pinotage altså. God kombo, uansett hvor mye som skjenkes i glasset.

Antiloper

fullsizeoutput_11a4
Springbok

Antiloper er det mange av på det afrikanske kontinentet. Den spretne, lille springboken, den majestetisk oryx med lange, spisse og vridde horn, eland, impala og kudu. Alt antilopekjøtt bør stekes med nennsom hånd for det er ikke mye fett på disse skrottene og kjøttet blir lett tørt.

Min favoritt er springbok. Kjøttet er fintrevlet med en delikat viltsmak, nesten som rådyr. Springbok krever smaksrik vin med eleganse. Det leverer Meerlust Rubicon, en Bordeauxblend på cabernet sauvignon, merlot, cabernet franc og petit verdot fra Stellenbosch. Meerlust Rubicon var den første vinen jeg smakte fra Sør-Afrika for over 20 år siden. Etter en periode ute av polet er den nå tilbake i bestillingsutvalget til rett over 300 kroner. Stikkord er fin fylde, bløt og rund, plomme og modne solbær, fatkrydder og tobakk.

Vortesvin

fullsizeoutput_1202

Vi er nå i Sossusvlei, en tørr og varm del av Namibiaørkenen, kjent for sine røde sandyner. Det er ikke bare fin sand i ørkenen her, men også store områder med grusaktig og steinete partier. Et lite regnfall noen dager tidligere har gitt et grønnskjær i overflaten av sarte urter og små gule blomster som klarer seg i den karrige jorda.

Vi har minglet med andre gjester og drukket musserende vin ute i ødemarken mens solen gikk ned og det er snart tid for middag. Vi klatrer ut av jeepene våre og går ut i den svarte ørkennatta. Bak noen store steiner åpenbarer det seg et flakkende lyshav med fakler, landterner og bål. Det er dekket runde bord med hvite duker og de to avlange grillene gløder rødt. Ved siden av grillen henger det fem jerngryter med ulike sauser og tilbehør.  Den ene grillen serverte koteletter av det kjedelige slaget, mens den andre byr på afrikansk vilt. Det er ikke tvil om hvilken grill jeg går bort til. Der ligger det vortesvin,  oryx, springbok, eland og struts. Det var vortesvinet som fanget oppmerksomheten min denne kvelden.

Det mest kjente vortesvinet i verden er trolig Pumbaa fra løvenes konge som visste å ta livet som det kommer. Da jeg bestilte vortesvin hos grillmesteren bak viltgrillen ropte han PUMBAA med mandig bassrøst mens han viftet med grillklypen i lufta. Så freste han opp en lekker filet som han slang på tallerkenen.

Vortesvinet hører til grisefamilien og har store støttenner oppe og nede og tre par vorter i ansiktet. Kjøttet var lyst og svineaktig, bare mye bedre. Mørt kjøtt som kunne skjæres med butt kniv, lys brunrosa farge, nydelig marmorering som ga mye smak og en saftighet ingen gris (herunder også villsvin) jeg har vært borti har kunnet levere. Jeg spiser minimalt med svinekjøtt, men dette kunne jeg spist rett som det er. Nydelig.

Grillmåltidet fikk følge av en Sossusvlei Cabernet Sauvignon som garantert ikke er fra Sossusvlei. Her finnes det ikke en vinbusk. Men det var umiskjennelig sør-afrikansk cabernet med solbær, urtete paprika og litt røyk på smak. Sør-afrikanerne er glad i sin braai (grilling) og god, sørafrikansk cabernet sauvignon er glimrende match til grillet kjøtt.

Vel hjemme er jeg mett og litt matlei, men det går nok fort over kjenner jeg meg selv rett. Jeg er ikke bekymret over det. Hakuna Matata!

For de som måtte ønske å se flere bilder fra afrikaturen ligger albumet med mine beste foto åpent her:

En opplevelsesrik tur til Sør-Afrika og Namibia. Vi begynte i Stellenbosch og Cape Town, fortsatte til Walvis Bay i…

Posted by Heidi Jaksland Kvernmo on Wednesday, April 25, 2018

One thought on “Dyrene i Afrika – med vin til

Add yours

  1. Pingback: Dyrene i Afrika

Leave a Reply

Powered by WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: