– Det hang en tiur på døra, sa husbonden fraværende da jeg kom inn i stua. Han så på tv. – Jeg la den i fryseren. Han hverken sa eller spurte noe mer. Som om tiur på døra var helt dagligdags. Jeg gikk ned til fryseren i kjelleren. Der lå det en tiur. Frossen og innpakket i frysefolie. Tiur 2017 stod et på frysetapen rund den iskalde fuglen.
Hjemme hos oss har ordet tiur en spesiell effekt. Det utløser vanligvis et litt olmt blikk hos husbonden, som deretter senker hodet som en okse som forbereder seg på kamp og skuler stygt bort på meg med smale øyne.
Episoden skjedde for en del år tilbake. På denne tiden hadde vi høglandsfe på gården og denne høstdagen var husbonden ute for å se til ei høglandsfeku som var drektig. Da fikk han øye på en tiur som satt i et tre ikke langt fra gården vår. Fuglen satt stille og rolig og så ikke ut til å ha det travelt. – Det sitter en tiur oppi haugen, sa husbonden da han kom hjem og tok med seg hagla ut igjen for å sikre nyttårsmiddagen. Jeg er glad i naturfotografering og hastet etter med fotoapparat, stativ og zoom-linse for å prøve å skyte fuglen på min måte før den ble middag.
– Ser du den? sa husbonden.
– Nei, sa jeg.
– Den er jo i treet der, svarte han og pekte på et tre like i nærheten. Han sto klar med hagla.
Jeg så ikke noen tiur.
– Jeg ser ikke noen tiur. Det treet der? Jeg siktet med kameraet opp og ned på alle furuene i nærheten.
– Den er jo der! Husbondens utålmodige hvisking ga tydlig signal om at nå var han lei. Men jeg ville så veldig gjerne se den fuglen og få tatt det bildet. Jeg ålet meg fram og så litt lenger fram. Ingen fugl. Bare litt lenger fram tenkte jeg og fikk såvidt sett stjerten på den store tiuren idet den tok til vingene og flakset med breiale vingetak inn blant furuene og ute av syne.
– Oj, hehe – den fløy visst… mumlet jeg uskyldig da det skulende blikket fra min elskede traff meg.
Nå er ikke husbonden spesielt sinna av seg, så det olme blikket er bare på spøk, men tiuren i denne historien blir merkelig nok større og større for hvert år som går. Det har vel neppe vært en større tiur i terrenget vårt enn den her som slapp unna.
Nuvel, tiuren som hang på døra var ihvertfall høyst reell. Den kom fra ungdommen på nabogården som hadde fått låne det nybygde trimrommet i fjøset. Det var sannelig ikke verst til byttehandel.
På lørdag var det tid for tiurmiddag. Ei rype som lå i fryseren fikk også være med på gildet. Tiurbryst ble stekt på skroget og rypebrystene ble rosastekt. Resten av rypa ble det kokt kraft på og tiurlårene fikk trekke en times tid i krafta. Tilbehør var kokt potet, jordskokkgrateng og en blanding av erter, bacon og eple.
Jeg gikk ned i vinkjelleren for å finne en ordentlig god vin og bestemte meg for burgunderen Hudelot-Noellat Chambolle-Musigny 1er Cru Les Charmes 2009 og en Cornas fra Nord-Rhône, Vincent Paris Cornas Granit 30 2016.
Hudelot-Noellat lager fantastiske viner med en transparent eleganse og pent fatbruk. Jeg valgte meg 1er Cru Les Charmes som regnes som en av de beste 1er cru vinmarkene i Chambolle. Årgang 2009 ble valgt fordi denne rike årgangen kan begynne å være tilnærmelig nå og det ville jeg sjekke ut. Jeg tenkte også at tiur trengte noe på den rikere siden, samtidig som det var elegant.
Hudelot-Noellat Chambolle-Musigny 1er Cru Les Charmes 2009 ga et vanvittig trøkk fra første stund på duft. Vidåpen. Miks av mørke og røde bær, roser, våt skogbunn, vanilje, nellik og kardemomme fra fat. Men så… Nei. Alt blir borte og den går deretter over til å dufte bare jern og leire, før den sakte og litt motvillig slipper frem litt villjordbær og chambolleparfyme.
Fyldig og tett med finkornede silketanniner som likevel strammer til rundt frukten. Mer mystisk og lukket i munnen. Vil ikke helt gi seg over og holder igjen. Alkoholen på 13,5 % og fatet kjennes godt rett etter åpning, bitterstreif av noe stilk, men ikke i den grønne retningen, mer som friskhet (kanskje de har brukt mer hele klaser i en såpass varm årgang?) Lang og elegant, flott konsentrasjon og lag på lag med dufter og smaker som endrer seg hele tiden. Det er som å være i en labyrint der man ikke helt vet hvor veien går videre.
Etter en time på karaffel slipper fatpreget taket, alt kommer harmonisk sammen, det kommer fram mer skogbunn og jordlighet, men først og fremst et modent bærpreg. 92 poeng for nå.
Så var det Vincent Paris Cornas Granit 30 sin tur. Jeg har alltid likt vinene til Vincent Paris. Jeg synes han fanger syrahdruens karakter på en helt spesiell måte med kjølig, mørk frukt, nykvernet svart pepper og et lite hint av noe medisinalt uten å gå over streken. Dessuten synes jeg de gir mye tidlig i livsløpet, og selv om 2016 er ungt og den dype fargen er så blåfiolett at den nesten ser svart ut, går dette helt fint nå.
Ung og lukket på duft, men det er mulig å lokke frem skogsbær og anis, krekling, sør-franske krydderurter (garrigue) og brent pepper med en gang. Kommer seg fint etterhvert og gir mer. Superelegant med god fylde, tanninene rasper lett over tungen og setter seg fast oppe i ganen, men tar ikke kontroll over den saftige frukten. Overraskende tilnærmelig i munnen med blåbær, bjørnebær og blå plommer, hint av lakris, lær og en svak jordlig karakter. Lang ettersmak der syrah-frukten virkelig leker seg før en fast og tørr avslutning roer det ned. Flott vin. 90 poeng
Til tiuren passet begge vinene utmerket på hver sin måte. Cornas Granit 30 framhevet tiurens, og spesielt rypebrystets, viltsmak. Det var som om alt det fuglene spiser av furunåler, eienerbær, krekling, kvist og lyng dukket opp i vinen. Røft og vilt, og med min velutviklede fantasi var det nesten som om jeg kunne høre tiurens knepping i bakgrunnen. Fun fact: en tiur kan sette til livs hele 400 gram furunåler på en dag.
Burgunderen på sin side var av en helt annen karakter. Da måltidet startet hadde den stått to timer på karaffel. Vinen svøpte fuglene i et mykt teppe av fløyel, bød generøst og villig på rød frukt samtidig som det lille, fine skogbunnpreget støttet fuglenes viltsmak. Det var bare å gi seg hen.
En meget flott aften. Takk til Arnt Olav som hang tiur’n på døra.