Steinsopp og en skvett meursault

Den brune, matte sopphatten stakk såvidt opp av mosen i den dunkle skogen. Jeg hadde ruslet rundt en times tid med en soppkurv som nå hadde fyltes pent opp med kantareller. Jeg hadde kommet dit der den store mauertua lå, i gamleskogen der mosen var mørkegrønn og dyp. – Åh, hadde jeg bare funnet en fin steinsopp nå, tenkte jeg. Akkurat her har jeg nemlig funnet steinsopp før, men jeg har funnet dem for sent. De har  alltid vært store og markspiste. Men nå er jeg tidlig ute. Det er enda ikke midten av august. Sommeren har vært varm og det har regnet endel den siste uken. Alt ligger til rette for steinsopp. Men steinsoppen er en merkelig skapning. Dag etter dag kan man kikke etter på den faste plassen der den pleier å vokse. Ingenting. Men så en dag er den der. Stor, slapp og markspist. Hvordan går det an å vokse så mye og bli så markspist på så kort tid?

Men nå sto den altså der foran meg. Den var ikke så stor, men dette var et prakteksemplar av en steinsopp. Jeg lirket opp den lubne soppen og la den i kurven. Jeg kjente på lykkefølelsen og smaken av smørstekt steinsopp og god, hvit burgunder i munnen. Samtidig begynte det mentale telleverket over kalorier å løpe og jeg gjorde en kjapp kalkulering på hvor mye lengre jeg måtte gå for å forbrenne den generøse kladden med smør jeg skulle steke soppen i og den vinflaska jeg hadde lyst på (eller min del av den da, jeg hadde ikke tenkt å drikke hele flaska alene). Det ville jo være ergerlig at Prosjekt Vekk med Sommerkiloene (PVS) skulle gå i stå allerede første helga.

Jeg fortsatte hjemover. Da tikket det inn en gruppechatmelding på Facebook i gruppa Jaktlaget Saudræparan (ikke spør, lang historie). Det er naboen Arnt Olav som poster et kornete avstandsbilde av meg der jeg går over ei myr. Dette er forøvrig den samme naboen som hang en tiur på døra.

Ny pling: – E d en bjøinn? spør Erik, en annen i jaktlaget.

– Er du på soppferd, Heidi? spør Arnt Olav som tok bildet.

– Da e det itj en bjøinn, repliserer jaktkameraten tørt.

Jeg bekrefter at jeg er på sopptur med bilde av min velfylte soppkurv. Jeg bestemmer meg for å legge inn en ekstra runde med en bratt oppoverbakke og kanskje bruke Coravin for bare å ta et bittelite glass av den burgunderen. Å bli tatt for å være en liten, trinn bjørn er jo egentlig ikke særlig til kompliment. – Jeg syns heller det så ut som en maursluker, sa husbonden senere på kvelden. Jaja, er vel ikke stort bedre det.

skogstur
E d en bjøinn? Eller kanskje en maursluker?

Vel hjemme finner jeg fram en Meursault Les Narvaux fra Pascal Clément. En ungdom fra 2015 som egentlig burde få ligge mye lenger. Denne vinen er i Vinmonopolets spesialutvalg og i skrivende stund ligger det 16 flasker på spesialpolet på Hamar og 13 flasker i Sandefjord (varenr. 8215101 – kr 571,60)

Jeg fant frem min coravin, en litt omdiskutert dings som gjør at man kan skjenke en liten mengde vin ved å stikke en nål gjennom korken og fylle etter med argongass for å unngå oksygen. Jeg skjenket i to zalto burgundglass, selv om jeg var litt i tvil om min kjære skulle få noe etter den maurslukerkommentaren. Vinen er rik på duft rett fra flasken, men trekker seg igjen og lukker ned i glasset. Sitrus, hint av røyk, spearmint-tyggegummi og vaniljestang. Rund og litt fet, smører munnen, mens en krisp, fin syre løfter fram frukten. Eplefruktig, smaker av lime og grønne epler glasert med toner av honning og smør. Lang ettersmak med stram, mineralsk karakter som etterhvert brer seg ut og fyller på med sitrus og syre, samtidig som smørpreget kommer frem. Dette er ungt. Altfor ungt. Har man flasker av denne bør den få ligge 3-4 år før den testes på nytt. Slik den er nå kommer ikke den potensielle kompleksiteten fram, men du verden det er godt likevel. 91-92 poeng

Steinsoppen ble skjært i skiver og fikk seg en runde sammen med smøret i stekepannen til det spenstige soppkjøttet ble mykt og svampete. Litt maldonsalt og nykvernet pepper til slutt. Helt enkelt slik at soppen virkelig fikk inneha hovedrollen. Henholdsvis 32 og 34 gram av lekker steinsopp ble dandert på to tallerkner. Første munnfull – nytelse. Litt fast, litt myk, nøtteaktig, smøraktig, akkurat nok salt til at smaken av steinsopp kom skikkelig fram. En liten slurk av den deilige burgunderen smelter sammen med soppsmaken i munnen. Det gir et oppfriskende løft av syre og forsterker smørsmaken. Delikat som den var i sin ungdom lot den steinsoppen skinne istedet for å braute seg fram på moden meursault-aktig vis.

Han skulle bare visst, den lille pjokken i mosen, hvilken matlykke han hadde gitt en liten, bjørneaktig vindame denne lørdagskvelden.

IMG_5788

 

 

 

3 kommentarer om “Steinsopp og en skvett meursault

Legg til din

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: