Fagn – en eventyrlig restaurantopplevelse

Fagn kommer fra norrønt og betyr å ta vel imot eller motta med glede. Fagn er også navnet på Trondheims nye lysglimt på restauranthimmelen. Et lysglimt som veldig fort kan bli til en funklende Michelinstjerne. Lørdag kveld var det duket for mitt første besøk hos Fagn og det ble starten på et lite eventyr. Sett deg bare godt til rette så skal du få høre.

Det var en gang en kokk som hadde en drøm om å skape en restaurant i Trondheim som kunne få en stjerne eller flere. Kokken het Jonas Andre Nåvik og det gikk gjetord i landet om hans kokekunnskaper.

18893473_932882596851351_1728597003278834919_n
Foto: Fagn

Folket i byen hadde spist mangt et godt måltid i Ørjaveita 4 der det tidligere lå en restaurant som het Credo. Da Credo tok til veien for å slå seg ned i Lilleby var det dags for å samle et knippe av kongerikets flinkeste for å skape Fagn.

Vindamen med følge gikk forsiktig opp den mørke trappen som var lyst opp av blafrende lys i lanterner. Hun var spent, for hun hadde hørt så mye godt om stedet.  – Velkommen til oss. Sett dere nå bare ned og vent litt, så skal vi hente dere når bordet er rede, sa vertskapet og det varte ikke lenge før følget ble geleidet ned trappen til første etasje der belysningen var dempet og behagelig musikk fylte rommet.

img_2342Den ene veggen var dekket av en tykk gardin og bordene var dekket med en lys, jordfarget duk. På duken sto en isskulptur der det hvilte en sukkerert og en bit kongekrabbe. En frisk og usukret champagne fra Tarlant ankom og litt senere et fat med småstein der østers og kuskjell lå og bød seg fram. Kuskjell er verdens eldste dyr ble vi fortalt, det kan bli mange hundre år gammelt. Vi løftet litt på det tunge skjellet og tenkte på hvor gammelt det var.

De kostligste retter ble satt på bordet etter tur: sjøkreps, andelever med epleedikk og tørrfisk med erter og sennep. Så kom det en brødrett med ulike typer smør og så en deilig komposisjon med løyrom.

Tre kurver med lokk blir satt på bordet. Vi løftet forsiktig på lokket. Da kokk Jonas oppdaget hva vi har gjort ble han rent fælen og ba oss mildt om å sette lokket på plass. Så helte han på en væske og det begynte å koke og syde der inne. De lifligste dufter steg opp fra urtekvistene som kurven sto på og tilslutt kunne vi innta en stykke dampet piggvar.

Rett som det var kom restaurantsjef Stian B. Olsen bort til bordet. Vi hadde fått Sancerre fra Henri Bourgeois og Soave fra Coffele og var klar for neste vin. Den gylne vinen funklet i karaffelen og de nypussede Riedel-glassene skinte som både sølv og gull på en gang. – Dette er en Meursault 1er Cru Les Perrieres 2012 fra Matrot, sa han og skjenket i glassene. Vinen var fet og brei med et fint lite nøttepreg.

Vi koste oss med røye med savoykål og deretter en bit torsk med sprøtt skinn da ei fager jente kom bort til bordet. – Ikke rør, sa jenta og smilte sjenert mens hun satt to varme brød på bordet. Vi turte ikke annen enn å gjøre som hun sa.

Måltidet var så stort og det var dags for å ta en liten hvil. Mens vi hvilte med et lite glass med agurkøl fra Austmann og en liten agurkrett blir brødene fjernet. Det var da pussig, tenkte vi. Men så sant som det er sagt, inni brødene lå det vaktler og godgjorde seg. En liten brystfilet og et lår var perfekt tilberedt, og den gode smaken av steinsopp gjorde smaksopplevelsen fullendt. Den nye vinen i glasset viste seg å være en Barbera d’Alba 2015 fra Bruno Giacosa. Et riktig godt valg.

img_2347Vi går videre i måltidet og er fortsatt i fugleriket. – Nei, dette har jeg ikke smakt maken til, sa jeg. Kombinasjonen av Guigal Côte Rotie Brune et Blonde 2011 med and og andehjerte var helt strålende. Jo, men her ser du maken, smilte servitøren og satte nok en anderett på bordet. Helt maken var den ikke, men den var minst like god.

Måltidet varte og rakk og nå var det en osterett med Munkeby og svart trompetsopp som ble satt ned foran oss. Til den kom det en Lustau Almcenista Fino del Puerto. Et dristig valg, tørr som den var. Men harmonien den skapte med elegant flor, salte mandler og streif av sitrus var en av de beste ost- og vinkombinasjonene jeg har smakt.

Vin Santo fra Selvapiana var søtt følge til to desserter med mjødurt, hyllebær, blåbær og jordskokk før ulike konfektbiter avsluttet måltidet.

Mens en lys og fruktig kenyansk kaffe dryppet ned i kannen ved bordet gjorde vi oss klar til å gjøre opp for oss. 2400 blanke kroner per gjest for mat og eksklusiv vinpakke er det vel verdt å betale for dette gildet. Jeg lurte på hva som kunne vært gjort bedre og det eneste jeg kunne komme på var at de to første hvitvinene kunne vært servert en grad eller to kaldere.

Vertskapet tar farvel og gir oss en papirpose med noe rart i. – Her er litt niste på veien, sa verten. – Men før dere går kan dere gjerne sitte litt oppe i baren. Der har de nemlig en spesiell grønn drikk…

Nå, det var vel litt av et eventyr. Det skulle vise seg at Fagn vant vindamens hjerte. Det skulle ikke forundre meg om de vinner hele kongeriket med.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: