For et par år siden bodde det en bever hos oss. En stor kar som holdt til i bekken nedom gården en vinter. Han felte ospetrær og gnagde som bare bevere gjør. Etter hvert fikk han også hjelp av Trønderenergi som hadde mer erfaring i å felle trær som sto sånn til at de truet med å falle over strømlinjen. Vi prøvde å overtale beveren til å felle treet som sto skjevt over fiberkabelen til Telenor slik at den kunne ryke og vi kanskje kunne fått høyhastighetsbredbånd, men han var ikke interessert i det. Siden den gang har jeg tenkt på hvordan bever smaker.
Helge Ingstad (mannen, ikke fregatten) beskriver beveren med andektighet i sin fornøyelige bok Pelsjegerliv blant indianere i Nord-Canada fra 1931. “Når så beveren lå på bordet, brunstekt og lekker, hadde vi ikke lenger noen ønsker» skriver han og fortsetter med at beverhale ble brukt som byttemiddel til indianere som ville selge sin sjel for en slik fet godbit.
Så når anledningen bød seg til å få tak på en bever var jeg snar. Et vennepar hadde nemlig en bever i fryseren. Den hadde ligget der en stund og ingen hadde lyst på den. – Jeg vil ha den, sa jeg, og en frossen bylt med påskriften beverunge april 2016 byttet fryser.
Beveren går i ovnen
Da min venninne Elisabeth kom på besøk i helgen fant jeg fram beveren. Hun er glad i å utforske smaker og jeg ville finne ut om Helge Ingstad (jeg snakker fortsatt om mannen) hadde rett i at bever var alt man kunne ønske seg i matveien eller om måltidet ville ende med fullt havari.
Beverungen tinte langsomt i kjøleskapet og ble pakket ut på kjøkkenbenken. To små indrefileter og to lår. – Ja, dette luktet da ikke verst, tenkte jeg. En lett viltlukt, ikke noe spesielt. Det luktet ikke ferskt kjøtt, men heller ikke noe som var utviklet og skjemt. Det var positivt.
Beverlårene gikk inn i dampovn på 70 grader. Det gikk en time. Jeg åpnet ovnen for å ta en kikk og den fuktige dampen slo imot meg. Lukten av dampet bever er vanskelig å beskrive. Morken stubbe og svett lærsåle på gamle, utgåtte sko. Impregneringsmiddel, spillolje og våt halm, en dunge av kvist året etter det ble lagt i dunge. Beverlårene fikk en time til i dampen før jeg stekte den i pannen for å få stekeskorpe. Indrefiletene ble saltet og pepret og kjapt stekt i smør. Tilbehør var traktkantareller som var surret i rømme, og en klatt av min tyttebær – og kreklinggele.
Beveren havner på tallerkenen
Smaken på indrefileten var ikke så verst. Kjøttet var mørt, det hadde god stekeskorpe og smakte godt av pepper fra krydringen. Det smakte ikke kvist, men som hareaktig vilt. Noe sånt.
– Nja… Denne biten var ikke god, sa min kjære. Han hadde begynt på lårene. Beverlåret hadde en litt ram, morken smak som minner om da jeg som barn spiste myke, trevlete trefiber med smør på fra nedfalte trær (vi lekte at vi levde under krigen). Viltsmaken var kraftig. Som en vomskutt hjort som var uforsiktig flådd og fått vominnholdet lett smurt utover.
Jeg tok en bit til og ḱjente en liten klump med fett i munnen. Det var intenst ekkelt. Klumpens konsistens var bløt og hard på samme tid, som en slimpropp som løsner når man er skikkelig forkjølet og harker opp. – Det minner meg om når jeg kommer inn på skyllerommet og finner et utømt kateter som har stått litt, hjelper Elisabeth til. Hun jobber på sykehjem. Det var betydelig enklere å få opp denne kjøttbiten enn det er å heve Helge Ingstad (og nå mener jeg båten), og jeg spyttet resolutt ut alt sammen på tallerkenen.
Vi diskuterte om det var selve tanken på bever som gjorde oss ekstra skeptiske. – Det er jo en rottelignende gnager som lever i vann, sa jeg og fikk et meget skrått blikk fra Elisabeth som ikke ble spesielt inspirert av den tanken. Men alt i alt, god indrefilet, mindre gode beverlår. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan gammelbever smaker (…og til alle som har smilt skjelmsk og fnist litt av uttrykket å spise bever underveis her: Slutt med det! Fnisingen altså).
Vin til bever
Selv om bevermåltidet var så som så, var vinvalget usedvanlig vellykket. Jeg grublet på vinvalg til bever en stund og plukket med meg tre viner fra kjelleren. Det var en champagne fra Bruno Paillard, mest fordi alle vanskelige ting blir bedre med champagne. Château Musar ble valgt med tanke på at den ofte har litt av dette animalske preget av dyrepels, svett lær og stall som kanskje kunne harmonere med bever. Til slutt ville jeg ha noe fra Rhône. Jeg kikket på det jeg hadde av Côte-Rotie og Hermitage, men syns de var for unge. Det var også noe som skurret når jeg tenkte på smaken av bever og syrah. Jeg ønsket en vin som var bredere og med større fruktsødme, og gikk lenger sør, til Chateauneuf-du-Pape fra Château de Beaucastel.
Bruno Paillard Première Cuvèe
Bruno Paillard Première Cuvèe er en favoritt her i huset. Laget på 45 % pinot noir, 33 % chardonnay, 22 % pinot meunier, minimum 36 måneder på bunnfallet. Den starter opp med et brus i nesa og kommer med sitrus og streif av kjeks. Duften streifer lettbeint forbi og kommer med mer dybde etterhvert. Frisk og småboblete mousse, smak av en blanding av grønt eple og epleskrell, hint av valnøtter og nybakt brød med en mineralsk undertone hele veien. Tørr, krisp og stram syre. En harmonisk og flott champagne med mineralsk finesse og en frisk eplepreget avslutning før autolysekarakteren kommer inn. 90 poeng
Herlig vin til å drikke på kjøkkenet da beveren sto i ovnen, men til maten var den egentlig for elegant selv om autolysepreget fant en viss gjenklang i beveren.
Bruno Paillard Première Cuvèe kan bestilles på polet på varenr. 5518401 – Kr 538,60
Château de Beaucastel 2012
Château de Beaucastel blir regnet som en av de mest respekterte eiendommer i Châteauneuf-du-Pape i det sørlige Rhône og eiendommen har vært drevet økologisk i over 40 år. Ch. de Beaucastel bruker alle de tretten druene som er tillatt i appellasjonen og bruker en større andel av mourvedre enn det som er vanlig hos andre produsenter. Druene varmes raskt opp til 80 grader og nedkjøles hurtig til 20 grader. Deretter følger maserasjon i 12 dager. Gjæring på åpne gjæringskar for syrah og mourvedre, og sementtank for grenache og de øvrige druene. Minst 12 måneders modning på store eikeliggere og deretter ett år i kjelleren før lansering.
Château de Beaucastel Chateauneuf-du-Pape 2012 byr på stor intensitet på duft med plomme, lakris, mokka, kirsebærlikørkonfekt og rørte jordbær med hint av jern. Fyldig og rik, med lubne og fløyelsmyke tanniner. Smaken bærer preg av at frukten er godt moden, men den er ikke overmodent og plump. Det sørger en forfriskende syrlighet for. Svisker, dadler, tyttebær etter frosten – søte med dempet bitterhet, fatkrydder og brent sukker. Pent integrert alkohol på 14,5%, mer merkbar i finish. God balanse mellom fruktsødme og syre. 92 poeng
En så rik vin er nesten for mye av det gode og her trengs det bever… Dette var en flott harmoni mellom mat og vin. Kraftige smaker fikk bryne seg på hverandre, men de sloss ikke.
Château de Beaucastel Chateauneuf-du-Pape 2012 i årgang 2013, 2014 og 2015 kan bestilles på polet. Prisen ligger rundt kr 700,-
Château Musar 2009
Legenden fra Libanon, trenger neppe nærmere introduksjon til vinelskere. Château Musar lages av en blanding av cabernet sauvignon, cinsault og carignan. Druene dyrkes i Bekaa-dalen og plukkes for hånd av lokale beduiner. De forskjellige druesortene gjærer i sementtanker hver for seg et halvt års tid før vinene flyttes til franske eikefat der de ligger i ett år. Deretter blandes vinene og ligger på sementtank i ytterligere ett år før den tappes på flaske og fraktes til Musars kjellere oppe i fjellene i Ghazir. Flaskene får ikke lov å forlate Musar før de er i sitt syvende år etter innhøstingen.
2009-versjonen av Musar åpner med korrekt sniff av neglelakk. Det er som å komme inn på badet etter en tenåringsdatter har fikset seg for å gå på fest. Det går fort over og glir over i daddel, orientalske krydderier, tørket frukt og streif av dyrepels. Fyldig med faste tanniner som legger seg som et lag under overleppa. Konsentrert frukt, krydret syltetøy, krekling og en saftig syrlighet som er overraskende mer frisk enn hos Châteauneuf-du-Pape’en. Pent moden vin med litt utvikling, men jeg tror denne kan ligge i årevis på dette stadiet før utviklingen går videre. Strukturert og lang ettersmak med litt kompleksitet og hele tiden den fine friskheten. Varmende finish. 90 poeng
Her var det også full beverklaff. Som ventet gikk krydderiene, det lille volatile og den lett utviklede frukten bra mot det stramme kjøttet. Friskheten i vinen kom fint fram og livet opp i smakene.
Château Musar har mange årganger, også eldre, som kan bestilles. I basisutvalget ligger nå 2011-årgangen på varenr. 1005301 til kr 359,90
