En sinna kanin og en barolo

Når man i et ubetenksomt øyeblikk gjør en tabbe kan det hende det blir mange kaniner ut av det. Heldigvis er de til å spise opp.

Jeg har trønderkanin i fjøset. Tre like store, like svarte kaniner som heter Pernille alle sammen. Trønderkanin er den eneste helnorske kaninrasen og de fine kaninene er bortimot utrydningstruet.  Trønderkaninen blir rundt 4 kilo og kan være noe temperamentsfull. Pernillene mine er svært sosiale og greie, men jeg har enda ikke startet avl på de. Ikke sånn egentlig i hvert fall. Bare nesten…

Tidlig i fjor sommer var jeg ute en tur før leggetid for å ta inn gjess for natten og se til at alt sto bra til i fjøset. Da oppdaget jeg at kaninen Kevin, en liten kosekar av en dvergvedder  som bor hos oss for tiden, hadde kommet seg ut av uteburet. Det er mange sultne jegere på natterstid som gjerne vil ha seg en kanin, så jeg tok med Kevin og satt han sammen med Pernillene.

Morgenen etter opplyste jeg datteren min om at hvis hun lurte på hvor Kevin var så hadde jeg satt han inn  til de andre for letthets skyld.

– Du satt ham inn til de andre kaninene? spurte datteren vantro.

– Ja, jeg gadd ikke reparere buret så seint på kvelden.

– Du satt han inn til de andre kaninene? De andre HUNN-kaninene???

Sjelden har jeg vel hatt et større handklask-i-panna-øyeblikk da det endelig gikk opp for meg at en hannkanin sammen med tre hunnkaniner en hel natt ikke var noe godt sjakktrekk. Datteren vred seg i latterkrampe og jeg krysset fingrene for at det uunngåelige ikke skulle bli noe av. Men Kevin er som kaningutter flest. Utrettelig. Noen uker senere nedkom tre trønderkaniner med hvert sitt kull med små blandingsskapninger som hadde ører i alle retninger og en miks av lang og kort pels på ulike kroppsdeler.

Alle fikk nye hjem, unntatt én som aldri flyttet hjemmefra. Sinnataggen som han ble døpt, var for så vidt en trivelig kanin. Bortsett fra at han var sint. Han hoppet frem og freste og satt rett som det var tennene i områder der han kunne finne bar hud. Ikke kunne han være sammen med de andre kaninene heller.  Han sloss med faren og ville lage flere kaninbarn med mora og tantene. Jeg fikk ikke kaninlogistikken til å gå opp og i påsken fikk Sinnataggen sin siste olje, som egentlig var et kakk i hodet og et stikk med spiss kniv i halsen. For de som måtte finne dette støtende så har jeg full forståelse for det. Slakting er ikke gøy. Det skal ikke være gøy heller. Jeg tar både farvel og feller tårer for de dyrene jeg skal spise.

kaninunger.jpg

Etter denne lange introen om tilfeldig kaninavl skal jeg nå komme til poenget. Det sto kanin på menyen på lørdag.  Jeg har spist kanin mange ganger på reiser, men kan ikke skryte på meg at jeg er ekspert på kaninkoking. Men man må jo prøve. Jeg skar av lårene og brunet de pent i stekepannen. Det samme med ryggen med de små indre- og ytrefiletene. Jeg skar opp sellerirot, purre og gulrot (gulrot  man jo bare ha til kanin…)  og helte på litt kyllingkraft i langpannen og la kanindelene oppå. Så bar det inn i stekeovnen som var varmet til 200 grader. Jeg skrudde ned til 100 grader og der sto det par timers tid. kanin kan bli tørt, så jeg var litt forsiktig med stekingen. Da jeg tok ut kaninen var den ganske pent gjennomstekt, men litt rå ved ryggraden. Jeg skar derfor ut filetene og de fikk en rask tur i stekepanna for den siste finishen. Fin stekeskorpe ble en bonus. Tilbehør var mandelpotet, saus på krafta med en fløteskvett, traktkantareller og en stuffing (som ikke ble støffet inn i kaninen denne gangen) av ris, løk, epler, rosiner og valnøtter.

Kanin er som skapt for piemontesiske viner. En god dolcetto fra Dogliani ville passet fint, men det hadde jeg ikke i kjelleren. Barolo er egentlig i heftigste laget til kanin. Den må i hvert fall ha litt alder og modning slik at tanninstruktures er dempet og lagringssmakene kommer fram. Tilbehøret mitt var såpass kraftig at en flaske 1997 Azelia Barolo Bricco Fiasco fra Luigi Scavino fikk prøve seg.

IMG_3857Duften er nydelig. Svisker, fiken, lakris og ristede kastanjer. Tørkede blomster, krydder, tobakk. Det kommer nye ting hele tiden. Utviklet, syrlig i anslaget, pent nedslipte tanniner, smaken brer seg utover med varm, tørket frukt, fiken og syltede moreller. God lengde, men temmelig het alkohol på 14 % brenner i svelget. Etter litt tid i glasset tørker den ut og det blir bare alkohol og tørr tretanniner igjen. 90 poeng

1997 regnes som en svært god årgang i Piemonte, men jeg har aldri vært helt overbegeistret over de vinene jeg har smakt.  Alkoholen er for drøy, syren kan være litt for tam og frukten for utflytende.  Min erfaring er at dette er drikk nå og ikke bør lagres særlig mye lenger.

Men, til tross for en liten skuffelse ved første smak, kaninen Sinnataggen fikk en god makker på sin siste reis. Dette er en slik vin som får en ekstra dimensjon til mat. Den tørkede fruktkarakteren i vinen passet veldig godt til traktkantarellene som var tørket og deretter oppbløtt og hadde en spesielt kraftig soppsmak. Alkoholen forstyrret ikke når den fikk konkurranse av saus og smaksrik stuffing. Hverken tanniner eller syre overdøvet det delikate kaninkjøttet og smaksprofilen harmonerte godt.  Det blir definitivt mer kanin på menyen her i huset. Jeg må bare få tak i en ordentlig renraset trønder til avlen.

En kommentar om “En sinna kanin og en barolo

Legg til din

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: