Julens mat- og vinopplevelser

I min julehilsen lovet jeg en liten rapport over vinene jeg gledet meg mest til i julen. Den kommer her.

Vin til julemat er det vel flere enn meg som er lei av, så vi hopper elegant over vin til lutefisk og pinnekjøtt og det der. Men vi begynner likevel på julaften og det som kanskje var den flotteste julevinen av dem alle, Graham’s Tawny Port 1972 Single Harvest. Lutefisken var fortært, julegavene åpnet og det var klart for dessert. Den besto av et lite glass av denne utrolige portvinen og en goro. Mørk rav med rødaktig fargetone som går mot dypgult i kanten. Delikat og kompleks duft av rosiner, fiken, engelsk christmas pudding, hasselnøtter, ristede mandler og bålrøyk. Fyldig og konsentrert i munnen med en forførende, frisk syre som gir smaken av tørket frukt og honning et løft. Lag på lag med krydder, appelsinskall, nellik, kamfer og mild sigarrøyk lett rullet i munnen tilfører karakter som gjør at man kan bruke lang tid med glasset og fortsatt finne spennende ting. Presis, ganske tørr og nøttete ettermak med en touch av furuharpiks i avslutningen. Enestående tawny med et hedonistisk uttrykk, fantastisk bevart friskhet og eksepsjonell kompleksitet. 96 poeng

Så var det romjul og store muligheter til å lage god mat og plukke fram toppviner fra kjelleren. I november slaktet jeg 11 vaktler og disse skulle få følge av Conterno Monfortino Riserva 1964. En ikonvin fra Piemonte, av mange betegnet som en av verdens beste baroloer som viser frem det flotteste uttrykket nebbiolo kan ha. Vinen lages kun i de beste årgangene og får minimum syv år på store botti.

Flasken så bra ut med god fill som det heter, vinen sto nesten helt opp til korken. Korken var gammel, men intakt, og ble forsiktig lirket opp uten å smuldre opp noe særlig. Vinen var oransje-lysebrun. Den luktet gammelt. Madeira og buljong, null tanniner, spiss og syrlig. Jeg var forberedt på at denne kunne være gåen. Det er et privilegium de som har passert 50 år har. De kan være litt slappe i fisken og trøtte om kvelden. Denne her 53-åringen var dog nærmere døden. Jeg fant fram back-up vinen og da den skulle i karaffel oppdaget jeg en liten sprekk i den splitter nye, ubrukte Design Riedel Boa-karaffelen min som jeg fikk til jul, og mens jeg undret meg over hvorden det kunne ha seg, kokte vaktelsausen min over slik at rømmen som var oppi sprakk og kornet seg. Da jeg satt meg til bordet var jeg sur og drakk på trass den halvdøde vinen som var minst like sur.

Back-up var en flaske Château Le Moulin 1997 fra Pomerol i Bordeaux. Merlotdominert vin med mørk frukt, plommer,  høstløv, blyantspiss, bakt paprika, tobakk og lær. Fyldig og rik, pent moden, begynner å få gammelvinsødme, men fortsatt mye ungdommelig frukt å gå på. Fløyelsmyk i munnen med fast finish, elegant syre og modent fruktpreg. 91 poeng. Jeg ble blid igjen.

Dagen etter var det indrefilet av elgkua som falt på den første dagen i elgjakta som sto på menyen. Elgen er stor og indrefileten lang, så jernpannen min var i minste laget, men den fikk seg ihvertfall en rask, sprø stekeskorpe og inn i ovn på 160 grader i et kvarters tid. Da var den perfekt rødrosa, akkurat slik vi liker det her i huset.

Her skulle Château La Mission Haut Brion 1996 være følge. La Mission Haut Brion er en toppeiendom i Graves som ligger tvers over veien for 1er cru slottet Haut-Brion. Begge slottene er eid av Prins Robert av Luxemburg. Jeg gledet meg. Trakk opp korken og kjente en ørliten kjellerlukt flyktig innta neseborene. Nei? Er det? Kan det være?

Jeg begynner å skrive et notat. Pent moden, hest og lær, solbær, mahogny og nesten et lite hint av… kork??? Fast og tanninrik, litt lite frukt, trenger tid. Da blir nok kjellerpreget borte, tenkte jeg, og lot det gå en stund. Motet sank etter to timer. Den mugne, våt papp-karakteren nektet å forsvinne. Kork! Hva gir du meg?

Her hadde jeg ikke back-up på vin og var altfor optimistisk til å forberede det mens jeg ventet på at korksmaken skulle gå bort. Den altfor unge Guigal Côte-Rotie Brune et Blonde 2013 fikk hverken luft eller kjærlighet før den havnet i glasset. Pur ung og lukket, men viser nådigst fram moreller, plomme, mørk frukt, litt velhengt kjøtt og svart pepper. Syrerik og i et lite øyeblikk uventet slank før den  brer seg ut i munnen med et teppe av faste, tanniner.  Når den får opphold seg litt i karaffel kommer den seg ut av skallet. Tanninene er fortsatt faste, men frukten blomstrer opp, eiken er harmonisk integrert (merkelig nok) og lengden er upåklagelig med mye frukt. 90 poeng, potensielt høyere med alder.

Jeg spiser minimalt med svinekjøtt, men likevel ble det én god svineopplevelse i julen. Røkt svinekam med en glaze av honning og sennep sto på bordet femte juledag. Her var jeg uforberedt vinmessig og en uplanlagt vin kom fram under en roterunde i et av vinskapene. Dreissigacker Geyersberg Riesling 2011, kjøpt hos produsent i 2015, kunne være godt følge. Den innfridde til gangs og veide opp for de to skuffelsene tidligere i julen. Pent utviklet med smak av tørket aprikos, fersken, knapt moden mango, streif av røyk og mineraler. Flørtende honningtoner i ettersmak. Den fyldige, rike og nesten oljete munnfølelsen perforeres av en krisp og litt bred syre som gir vann i munnen. Lang, kompleks og flott vin. 94 poeng

Jeg hadde lyst på en rødvin til svinekammen også og tenkte å prøve meg på Thivin Les 7 Vignes 2016, en saftig og flott beaujolais fra Côte de Brouilly. I farten tok jeg feil flaske og tok med meg Thivin La Chapelle 2016 som har helt lik etikett. Dette er en skikkelig tungvekter-beaujolais og spiller ikke i den fjærvektklassen jeg hadde tenkt. Herlig vin med konsentrert, mørk frukt med stor dybde og nydelig toppfrukt av røde bær. Den utmanøvrerte svinekammen med glans, med du verden hvor god og forførerisk den var utover kvelden

På årets siste dag var det kalkun på bordet og  Domaine Arlaud Morey-Saint-Denis 1er Cru Les Ruchots  2011 fra magnumflaske i glasset. Kirsebær og villbringebær på duft med en undertone av mineraler. God og ren frukt i munnen, røde bær med et dryss av fatkrydder. Slank og lett syrlig stil med moderat konsentrasjon i denne årgangen. Elegant og så god at svigerfar takket ja til påfyll. 90 poeng

Etter middag strevet vi oss opp på åskammen Hundlia der vi hadde bygget nyttårsbål. Dette hadde vi planlagt i mange år og endelig kom det en mulighet med klarvær, gode snøforhold og minimalt med vind. Så mens bålet spraket, fyrverkeriet glitret over Fosenlandet og Trondheimsfjorden skålte vi i Bollinger NV Champagne og ønsket hverandre godt nyttår og hevet glassene for et samlet Trøndelag.

Så er vi igang med 2018. Siste middag i juleferien var restemiddag av kalkun, svinekam og elg indrefilet, og årets første vin var Castillo Ygay Gran Reserva Especial 2001. Toppvinen hos Marqués de Murrieta i Rioja Alta i den suverene 2001-årgangen møter nesen med vanilje, kokos og krydder over mørk frukt, plomme og sviske. Hint av varme jernbanesviller og tobakk kommer fram etter en svingom i glasset. Fyldig og fatpreget med småkornede tanniner, solbærsirup og kokt jordbærsyltetøy med vaniljestang på smak. Med luft begynner den å å få noe modning i form av søtlig viltkjøtt og jordlige toner. Tørr og fast utgang. Castillo Ygay med tydelig fatpreg som så smått begynner å integreres, men som fortsatt er litt dominant. Den trenger fort 7-8 år før det blir skikkelig moden kompleksitet i smaksbildet. 91 poeng for nå.

Det ble en fin vinjul tross alt.