Et nytt år – uten MW-studier

IMG_7280

Jeg har aldri likt de siste dagene i et gammelt år og de første dagene i et nytt år. Da skal det gamle året gjennomgås og nye mål for det kommende året settes. Men hva om man ikke er helt klar? Ting man ikke er ferdig med, men som man burde vært ferdig med, blir dratt med over og tuller til det nye blanke året. Det er fint å begynne på nytt, men det er også en følelse av å rykke tilbake til start. Nyttårsaften er for meg en ambivalent tidssone der jeg ikke vet om jeg skal fortsette eller begynne. Men, så går dagene, sola har snudd og vi er igang igjen.

En av de store sakene i 2017 var min beslutning om å ende mine Master of Wine-studier etter fire år som MW-student. Det får jeg endel spørsmål om og nå som året er omme kan det være fint å gjøre opp status om akkurat den saken.

Det å avslutte studiene var en stor og vanskelig avgjørelse jeg brukte mye tid på. Jeg snakket med familie, venner og MW’er for å få råd, lå våken om nettene, bestemte meg og ombestemte meg og bestemte meg igjen. Jeg fikk en ny piff når jeg fikk gode tilbakemeldinger på innleveringer, når jeg var på reise og samlet perfekte eksempler jeg kunne bruke i et essay, når jeg hadde gode samtaler med interessante vinpersonligheter eller når jeg følte det “fløt” godt og jeg merket at jeg lærte noe. Men det var alltid dette noe litt tunge som lå i bakgrunnen. En slags uvilje jeg ikke kunne forstå noe av. Hvem har vel uvilje mot å jobbe mot drømmen? Jeg kikket på medstudentene mine og lurte på om de hadde det på samme måten. De virket alltid overlykkelige over å være MW-studenter og så ikke mørkt på noe.

Tidspress var en av mine største utfordringer. Jeg er notorisk treg til å skrive og elsker å bruke tid på å flikke på språket for å nærme meg de perfekte setningene eller skrive et spennende smaksnotat. Enten det er på norsk eller engelsk. Nå måtte jeg skrive fort uten å gruble. Men jeg klarte bare ikke å skrive fortere. Jeg visste hva som krevdes av meg, men trøblet med å få vist det frem på så kort tid. Mobilalarmen som pep utidig om at tiden var ute når jeg bare var litt over halvveis i et essay eller fortsatt hadde tre oppgaver igjen på en hjemmesmaking pirket i selvtilliten og føltes som et varsel om at jeg kanskje ikke var flink nok.

MW course day
Lommeuret etter oldefar Johan var min lykkeamulett, men det tikket like fort som alle andre klokker

I slutten av februar var det klart for seminaret i Bordeaux, en tøff uke der MW-studentene har prøveeksamen, smakinger og teoriforedrag nesten døgnet rundt. Uka er ikke vellykket før noen av studentene bryter sammen i gråt blir vi fortalt, og jeg håpet det ikke skulle være meg. Det ble det ikke heller, men jeg var både demotivert og helt utslitt da jeg pakket kofferten på det gammelmodige rommet jeg bodde i på Château Pey la Tour. Seminaret året før hadde gitt meg masse energi og pågangsmot, nå var jeg lunken.

På veien hjem, med feber, en litt uggen matforgiftning og nerver i høyspenn lå jeg åtte timer og frøys i en lounge på Schiphol mens jeg ventet på flyet til Trondheim. Dette kan jeg ikke holde på med lenger, tenkte jeg, og avgjørelsen rykket nærmere. En ting er det faglige, en annen ting er den mentale forberedelsen der takling av stress og nerver er essensielt. Jeg har aldri vært spesielt plaget av eksamensnerver, men her var det så mye på spill. Prestisjen i å ta en slik utdannelse er en ting, forventningspresset, spesielt fra meg selv, er en annen. Motivasjonen var dalende. Vin var ikke noe gøy mer. Smakte jeg en vin uten å ta et smaksnotat og gå i dybden på hvorfor den smakte som den gjorde ble jeg stresset og fikk dårlig samvittighet. Jeg måtte sette altfor mange av de tingene jeg hadde virkelig lyst til å gjøre på pause. Lista over små og store ting jeg skulle gjøre etter jeg var ferdig med å studere ble lengre og lengre. “Må du holde på med detta her da, jenta mi?” spurte mor bekymret, og ektemannen varierte mellom å oppmuntre (kom igjen, du kan ikke gi deg nå) og trøste (du kan ikke la det gå ut over helsa di, det er jo bare vin). Det skal også sies at i løpet av de fire årene jeg var MW-student ga livet meg noen ekle ørefiker som fikk meg til å endre på prioriteringer og legge opp livsløpet litt annerledes. Master of Wine-studiet krever førsteprioritet hele tiden, og det var jeg ikke lenger villig til å gi. Jeg sa meg fornøyd. Nok er nok. Jeg meldte meg ikke opp til eksamen da fristen gikk ut i april.

Jeg hadde mange mål med MW-studiene foruten å få tittelen, og jeg oppnådde mange av dem. Jeg har truffet utrolig mange fine folk og bygget et solid nettverk. Jeg har lært mye om å stille de viktige spørsmålene og utviklet større ferdigheter i kritisk tenkning. Jeg har en solid samling notater om alt mulig som har med vin og gjøre, har forbedret min smaketeknikk og vinvurdering. Både det å komme inn på selve studiet og å bestå førsteårseksamen var delmål jeg er fornøyd med å ha klart. Noen av de gode ordene jeg har fått på min prestasjon på veien tar jeg til meg og jobber videre med. Noen av de mer tøffe tilbakemeldingene vil jeg helst glemme, men også de er konstruktive og viktige videre. Det er selvfølgelig også dager da jeg har lyst til å gå tilbake til studiene igjen. Sette opp tolv glass og kjøre en hektisk blindsmaking. Jobbe med et essay, pugge litt. Møte medstudenter i London. Men følger jeg den tankerekken ender det alltid med at kropp og tanker protesterer.

Den endelige bekreftelsen på at jeg hadde gjort et riktig valg kom i september da min gode studievenninne Julie Chéné Nyheim MW faktisk hadde klart det og ble Master of Wine. Vi startet samtidig i 2012, hun kom over målstreken, jeg brøt. Da hun ringte meg på formiddagen etter å ha fått den store nyheten ble jeg overlykkelig på Julies vegne, samtidig som jeg var sjeleglad for at det ikke var meg.

Så kom sommeren og jeg var ikke MW-student. Jeg kunne gjøre det jeg hadde lyst til og en av de tingene var å få denne bloggen tilbake på sporet. 1. september ble I Glasset re-lansert på ny platform med nytt design. Litt senere ble den også profilert med egen fane på Appetitt sine hjemmesider.  Jeg har skrevet vinstoffet i det trykte magasinet i flere år, og at vi nå fikk til en løsning på nett var veldig positivt. For lesere som ikke har vært på appetitt.no oppfordrer jeg til å ta en tur innom. Tusenvis av oppskrifter med de lekreste matbilder venter.

For 2018 har jeg endel idéer for I Glasset. Jeg planlegger en kunnskapsserie med forklaring av saker og ting i vinfaget (noe fornuftig å bruke alle MW-notatene til), nyhetslanseringene på Vinmonopolet blir dekket og jeg har produsentprofiler, vintips og reiseskildringer som venter. Ulike betraktninger innen vin og mat og livet på Hammerfjeld Gård der jeg har en hippie-lignende drøm om å være mest mulig selvforsynt får nok også noen ord i løpet av året.

Det største vinøyeblikket for meg i 2017 var da jeg kjente det kriblet igjen. Da vin ble gøy, engasjementet kom tilbake, jeg åpnet vin jeg hadde lyst på og ikke den som passet i studieplanen. Et par større prosjekter ligger på lur. Sola har snudd og vi er igang igjen.

IMG_3945
Soloppgang på Hammerfjeld

2 kommentarer om “Et nytt år – uten MW-studier

Legg til din

  1. Veldig fint og ærlig! Dette er et tema som egentlig er universelt mht å gi slipp på ting og stress i livet! Gleder meg til å følge deg videre og jeg er svært takknemlig over at du deler din vinvisdom! Godt nytt år!!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: