Jau, den var drekka’n den

Det er mange måter å beskrive vin på. Mange noviser er gode på å si akkurat det de lukter eller smaker. De går ikke gjennom alle de «riktige» alternativene for hva denne vinen skal smake. Jeg skulle ønske jeg av og til kunne smake vin som en “nybegynner”. Si det første som kom meg i hu uten å tenke så mye. Selv om blindprøving tar vekk fasiten så går analyseverktøyet på høygir. Ikke sjelden havner man i feil spor og gjør en forhastet konklusjon. Da finner man de tingene man ønsker å finne likevel, selv om de ikke er der. Det er litt som å lese horoskop, man tror på det som passer og ignorerer det andre.

Men vi må vel kanskje innse at langt de fleste egentlig ikke snakker om vin i det hele tatt. Det er en drikk på linje med alt annet og er enten godt eller ikke godt. Det er trist. Det å gruble over hvordan man kan beskrive ting gjør oss til litt rikere mennesker fordi vi tenker på hvordan ting er og hvordan ting smaker, føles og ser ut.  Vi er tilstede – ikke bare glugger nedpå og sier nam-nam eller fysjom.

Ord for lukt og smak i vin kan være høyst forskjellig fra person til person. Mye av det du smaker kan beskrives konkret, for eksempel syre, sukker og lengden på ettersmak. Dette er målbare ting. Hva du lukter og hvilke fruktkarakteristikker man finner i vinen er det verre med. Det går mer på hvilke lukter og smaker du har lagret i hukommelsen gjennom livet. Smaker du kun for deg selv har det ikke noe å si, men skal du formidle dette til noen andre må man finne mer allmenngyldige uttrykk som de fleste kan relatere noe til. En beskrivende situasjon eller et abstrakt ord kan dog fungerer som krydder i en beskrivelse.

Av og til noterer jeg høyst personlige stikkord som jeg ofte, men ikke alltid, gjør om på hvis notatet skal publiseres. Eksempelvis kan gamle Bordeauxviner få det lite tiltalende stikkordet ”hestpromp” i margen. Det er den lukta som siver ut når man løfter en bakfot for å renske en hov og hesten ganske infernalsk finner det for godt å la tarmgassen fritt slippe ut. Hestefolk vil vite hva jeg snakker om, men for andre blir dette uforståelig.

Andre av mine personlige notatord er:

• Badeball – Alsace Riesling med litt alder
• Bestemors saftkjele – duft av safting av rips og/eller solbær, ofte saftig spansk garnacha
• Kristorn – petit verdot i Bordeaux-viner. Dette er bare tull, men en duft innlært av min far som kalte dette for kristorn.
• Mandarin/appelsinskall på ovnen i påsken –  8-10 år gammel burgund, kan også forekomme i edelsøte viner.
• Plysjsofa, nært beslektet med kommode og “hjørneskap som sier pling” = en kombinasjon av myke tanniner, kamfertre, møllkuler, Petterøes nr 3 og noe udefinerbart gammelt.
• Istapp fra takrenne/snø i takrenne/spise snø – mineralitet, gjerne i Chablis og lignende viner.
• Pellargonia – tung, litt emmen, krydret blomsterduft, beslektet med blomsterbutikk på Drammen Sykehus, men sistnevnte er mer positivt.
• Julesmak – sier seg selv – gløggaktig, julekrydder
• Øl eller humle – konkret dette også. Finnes veldig ofte i italienske hvitviner med bitterhet i finish.
• Tøffel – gradert i noe tøffel, endel tøffel og utslitt tøffel – fravær av klokkeren frukt, litt møkkete og støvete, gammelt fatpreg (litt urent) som har tørret ut frukten. Viner med brett. Oftest litt nedsettende, men noen ganger om kompleksitet. Fint hint av  tøffel over konsentrert mørk frukt. 
• Svett taxisjåfør – Ah, ikke til å holde ut, ikke sant? Det er en gjæraroma som lukter slik for meg. Forekommer av og til, men heldigvis ikke så ofte.
• Gammel mann på sykehjem – dette er egentlig bildet mitt for å beskrive gammelost, men det finnes viner som lukter slik også. Gjerne i naturvinsjangeren…

Min kjære er glad i vin, men på ingen måte ekspert. Dessuten er han trønder. Det er knapt mulig å få han i tale om vin. Noen ganger spør jeg min ektemake, trønderbonden, hva han lukter i vinen. Svarene reflekterer hans verden. Det kan lukte silosyre/maursyre (sør-franske blandingsviner som har gjenomgått malolaktisk gjæring), nyslått gras (sauvignon blanc) og nye båsmatter (moden riesling). Stort sett svarer han jau, den var drekka’n den, før han tar en ny slurk for å få den endelige bekreftelsen på at det virkelig er slik. Det er greit det også.