Saftis av Sancerre

Regnet har øst ned i Trøndelag i det siste, men jeg har sommerstemning likevel, for jeg koser meg med en Sancerre-saftis.

De fleste har hørt om hjemmelaget is av juice, saft eller brus. «Alle» småbarnsforeldre har disse plastgreiene som man kan lage saft-is i. De ligger gjerne bortgjemt i et hjørneskap på kjøkkenet og kommer veltende ut når man skal finne fram noe annet. Spesielt har de en tendens til å ramle ut når poden (eller podinnen) er i nærheten så han får øye på dem før de dyttes tilbake i skapet.
– Ååå, kan vi ikke lage sånn saft-is a’?  Vær-så-snill da?
Så lager man en slik porsjon med is. Noen ganger er ventetiden til isen er frossen nesten ikke til å holde ut. (– Tror du den er ferdig nå? – Tar det lang tiiid? – Enn nå, da?)
Andre ganger glemmes hele isen og du finner plastkoppene med isen i fryseren et halvt år etter, helt bleke og med lite smak.

Det var sønnen på 11 som foreslo å lage en Sancerre-saftis. Det måtte jo være midt i blinken for meg, mente han. Jeg som likte smaken av vin. Nå, rett skal være rett. Det var ikke han som foreslo å bruke akkurat Sancerre. Det fant jeg ut selv. En treliter jeg hadde til prøving sto hendig til, og is ble laget på samme måte som man fryser saftis.

I dag etter lunsj var det tid for smaking. Isen kom, etter noe plundring ut av plastholderen, og sannelig, den smakte som Sancerre. Det var ikke veldig godt, men veldig interessant. Her skjedde det nemlig ting. Vinsmaken var med ett mer konsentrert, bitrere og avskilt fra vannet i isen som smakte bare vann. Det var som å smake på to forskjellige ting på en gang med to forskjellige munner. Det var en veldig rar følelse. Etterhvert ség vinen nedover i saftisen og toppen var bare løse iskrystaller uten smak. Smeltevinen samlet seg i bunnen av iskoppen og der smakte den nesten som vin igjen. Endel forringet etter fryseroppholdet, naturlig nok.
Kommer jeg til å lage mer saftis av vin? Neppe, men det hadde vært interessant å prøve med en søt vin av et eller annet slag. Det er lærdom i alt.

Vinen jeg brukte var en ny Sancerre på treliter. Den fortjener bedre omtale enn som ingrediens i et saftiseksperiment. Guy Saget Sancerre 2010 er en kvalitetssancerre på papp. Den koster 489,90 kroner, har varenummer 44156 og finnes i polets testutvalg. Jeg innrømmer en anelse skepsis før jeg smakte på vinen. Det har jeg alltid for antatt god vin på papp. Guy Saget Sancerre er en aromatisk vin med duft av sitrus, solbærblader og eple. Middels fyldig vin, elegant, smak av syrlige grønne epler og stikkelsbær krydret med mineraler og den vegetalske karakteren som er så typisk for sauvignon blanc.  God syre og friskhet. Jeg savner en anelse mer konsentrasjon og tyngde, noe som gjør at jeg i matveien vil styre unna sauser og tunge fiskesupper og slikt. Går fint til blåskjell, skalldyrsalat, asparges og som en forfriskning på terrassen. Godt kjøp!