Bordeaux vs Burgund til and

Ren, noe jordlig, mye duft, har mistet den ungdommelige bringebærpregede, intense pinot-duften og fått mer modne aromaer. Fortsatt mye frukt. Har gått inn i et mørkere område, mineraler, jordbær, appelsinskall tørket på vedovn (noe jeg ofte finner i burgundere med noen år på baken men som ikke kan karakteriseres som modne eller gamle ennå), allehånde. Middels fyldig, mye smakskraft, trenger dypt inn i munnen med en smak som domineres av moreller. Silketanniner, overraskende åpen. Jeg prøvde den for et år siden og da var den helt utilnærmelig. Prøvde den første gang i 2007 og da var den helt himmelsk i sin ungdommelige «pinothet». Pen syre, pen alkohol på 13,5 – vel integrert, god konsentrasjon av frukten, ørlite pinglete og syrlig i finish ved første smaking, selv om lengden er utrolig lang. Dette kommer seg når den får mer luft.

Jeg gir den hele 92 poeng. Så, hva nå? Kan Bordeaux overgå dette?

Reserve de la Comtesse er andrevinen til 2. cru-slottet Château Pichon Longueville Comtesse de Lalande i Pauillac. Bare de beste druene blir brukt til førstevinen, og ordet «andrevin» kan virke litt negativt. Men andrevinen er ikke egentlig et resteprodukt av forkastede druer. Samme jordsmonn, samme gode kjellerteknikk og dedikerte vinmakere gjør andrevinene til gode kjøp. De er billigere og kan ofte drikkes før sine storebrødre. Førstevinene er Best of the Best, men andrevinen er jaggu ikke dårlig den heller.

2004 Reserve de la Comtesse. Innkjøpt på tax-free et sted til en pris jeg har glemt.

Tung duft, noe lukket, cassis, svaier mellom elegante florale fioltoner og tung sigarkasse og rulletobakk. Kirsebærsjokoladekonfekt. Jordlig. Kommer mer og mer.

Tørr, fast, fyldig, mye eik som sitter utenpå. Fortsatt ung, med en deilig fresh frukt og markant tanninstruktur. Likevel litt tung plommeaktig ettersmak der eiken dominerer veldig. Mangler noe kompleksitet slik den fremstår nå. Alkoholen på 13 % skinner litt igjenom i finish, men det er ikke skjemmende. God lengde. 87

1-0 til burgunderen etter smaking. Hva skjer når anden vagger inn i vurderingen?

Skinnet på andebrystene hadde jeg rutet opp og krydret med salt og pepper. Det fikk en rask steking i en veldig varm jernpanne til fettet kom piplende ut og den boblende andehuden ble til svor. Så fikk de kose seg et kvarters tid i ovnen. Tilbehør var en enkel risotto og saus laget av karamellisert sukker, andekraft, balsamicoedikk og presset appelsinjuice. Å kalle det saus er nesten for drøyt, det skal bare få dråper til av dette søte klisset for å sette en ekstra spiss på anden.

Ganske kraftige smaker det her, altså. Jeg prøvde først burgunderen. Den smeltet sammen med anden i munnen, og lekte seg med en intens smakskraft samtidig som den bevarte elegansen. Risottoens kremete konsistens og andens fete hud takles godt av de polerte tanninene, noe jeg var litt usikker på om den skulle gjøre. Når maten er svelget unna sitter det fortsatt et ørlite pinotpreg igjen bak i munnen. Svært vellykket!

Så var det Bordeauxen sin tur. Dette var min bordkavalers favoritt uten matfølge. Han likte den fyldige stilen. Dette gikk også godt til anden. Den fyldige vinen tok ikke overhånd og hadde ingen problemer med den kraftige og spesielle sausen. Noe burgunderen slet mer med. Men eikepreget klarer ikke å smelte sammen med maten, den er for ung og uferdig. Det hele blir litt plumt og røft. Ikke en elegant helhet som burgunderen skapte. Jeg tror resultatet hadde vært annerledes med en eldre, mer utviklet vin.

Kampen mellom Reserve de la Comtesse 2004 og Arlaud Morey-Saint-Denis 1er Cru Les Ruchots 2004 endte med seier til Burgund. …denne gangen.