-Hvor er middagen?
Min mann, storbonden, kom valsende inn på kjøkkenet til middagstid klokka 12. Nå må det tillegges at han egentlig er veldig snill og grei, og at den kommandantiske minen er påtatt. Han bruker å forlange husmorske aktiviteter av meg på en slik måte fordi han vet at det ergrer meg, og å ergre meg, det er noe av det morsomste han vet.
Nå hadde jeg ikke forberedt noe middag akkurat i dag, og det var bare å hive seg rundt for å etterkomme husbondens ønsker. Det han ønsket seg i dag var omelett, og jeg satte sporenstreks igang med å knuse egg. Omelett er undervurdert. En omelett kan varieres i det uendelige. Den kan lages av hverdagslige ingredienser som potet, flesk og purre eller man kan lage en mer eksklusive variant, og høvle over litt trøffel. Det var dårlig med trøfler hos meg i dag, så det ble egg, bacon og purre. Omeletten ble servert med hjemmebakt brød, som forøvrig var så tørt at det måtte en runde i brødristeren for å få seg en skjerping.
For likevel å få en mer spennende lunsj laget jeg en enkel sopprett ved siden av. Denne er inspirert av min venninne Ingunn. Eller mer konkret, av hennes sopprett, ikke av selve personen. Hun minner meg ikke om sopp på noe som helst måte. Jeg vet ikke om oppskrift eller fremgangsmåte er likt heller. Fra den kvelden hun serverte soppen husker jeg bare at soppen skulle “ligge på ryggen”. Det er jo ganske morsomt, for hvor er egentlig ryggen på en sopp? Nuvel. Sopp. Lunsj. Spennende.
Jeg hadde fire store portobellosopp liggende. Disse stekte jeg på veldig sterk varme i stekepanne noen minutter før jeg strødde på salt og nykvernet pepper. La de så på et fat, sprinklet de med olivenolje og balsamicoedikk, og la et liten dæsj med reven ost på toppen. Etter noen minutter under grillen i stekeovn var de ferdige, og klar til servering.
– Hva i himmelens navn er det der?
Den trauste trønderen stirret vantro på den underlige soppen som lå på rygg på fatet. Noe prøvende tok han en og la på tallerkenen. Han stakk gaffelen forsiktig i den, skar av en bit og puttet i munnen. Tygget. Lenge. – Det var godt, det her, sa han. Jeg smilte og spurte om han ville ha en sopp til. – Nei takk, det holder med en til meg, sa han, mens han pirket litt i de svarte skivene på soppen…
Legg inn en kommentar