Tiden står stille på en flyplass. Vel, den gjør jo egentlig ikke det, det bare føles slik. Det er rart at en slik travel plass kan være så langsom. Folk svever forbi på rullebåndene. Noen løper forbi, forretningsmennene langer ut, med buksepressen som plog. Noen venter utålmodig på tur i en kø. Likevel står tiden stille. Jeg vet ikke helt om det er irriterende eller gledelig å høre mannen som koster gulvet på flyplassen plystre. En enerverende plystring som røper at han trives med arbeidet. Eller kanskje han ikke trives i det hele tatt. Kanskje han bare later som. Later som ved å plystre høyt, melodisk og ensformig. Koster i vei på en litt noncelant måte. Ved å holde helt ytterst på skaftet av kosten og koste langt framfor seg. Eller kanskje det er den kosteteknikken som gir minst belastning. Ikke vet jeg, jeg koster sjelden. Jeg støvsuger. Egentlig liker jeg å koste. Jeg gjør det bare så sjelden. Iallefall hvis vi snakker seriøs kosting. Feiebrett og smuler regnes ikke med. Instant cleaning – vekk med bøsset uten noe bråk. Men man må fjerne det etterpå. Det er aberet. Støvsugeren tar med seg rotet. Bort, sugd vekk og forsvunnet. Litt magisk hvis man legger godviljen til. Mannen på flyplassen koster bare rundt og rundt. Han fjerner ingenting. Han flytter bare på bøsset.
Går ikke dette flyet snart?
Legg inn en kommentar