På lørdag kveld satt jeg meg ned med en moden Pomerol. Pomerol er en liten appellasjon på høyre bredd i Bordeaux og vinene herfra hører til på listen over viner som gir meg gåsehud av fryd.
De ettertraktede vinene Petrus og Le Pin er de største stjernene herfra. Dette er svært dyre viner med en internasjonal gjennomsnittspris på rundt 30 000 kroner flasken. Mine to favoritter fra Pomerol er Vieux-Château-Certan og La Conseillante, svært anerkjente disse to også, er prismessig et godt stykke under.
Denne kvelden er det en mer ukjent vin som skal i ilden. Vinen er Château Le Moulin fra den noe trøblete årgangen 1997. Den koster nå 635 kroner og det må sies å være en svært gunstig pris for en 23 år gammel Pomerol. Det har gått noen år siden jeg smakte denne sist og siden det sto entrecôte på menyen var det en god mulighet til å åpne en flaske.
Château Le Moulin
Château Le Moulin har vært i familien Querres’ eie siden 1969. Tidligere var det en kornmølle her, men både møllen, bygningene og vinmarkene var i dårlig forfatning da familien kjøpte stedet. De begynte møysommelig arbeidet med å renovere eiendommen og det gikk nesten tretti år før det ble produsert vin fra de 2,5 hektarene med vinmarker. Første kommersielle årgang på markedet var 1997, altså kveldens vin. Drueblenden er ikke uventet 80 prosent merlot og 20 prosent cabernet franc. Lagret på franske fat i 15-20 måneder. Litt usikker på nøyaktig lagringstid på akkurat denne
God tid til sansing
Det er så fint å ha god tid når man skal smake. La sansene få jobbe og bare nyte de nyansene som plukkes opp. Være i øyeblikket. Det er noe helt annet enn å gå på en messe der forstyrrelsene gjør smakingen mer til stress enn en sanselig opplevelse. Tid til å gruble over hva det egentlig lukter og smaker gir både lærdom og glede.
Jeg skjenker et lite glass og vurderer det dit hen at denne ikke trenger særlig mye lufting. Jeg dekanterer den likevel for å unngå bunnfallet. En liten centimeter med grumset vin blir igjen i flasken.
Dette er en virkelig flott, moden vin er det første jeg tenker. Glasset hviler mot overleppa og pannen slik at nesen har fritt leide ned i glasset. Jeg har enda ikke snurret på det. Vinen er helt i ro og jeg vil at den skal gi meg et førsteinntrykk før jeg begynner å jobbe fram flere duftmolekyler. Det lukter skogbunn, gammel granskog der bakken er dekket av grønn mose, med barnåler og sopp. Det kommer litt lær, det minner om duften i et salrom med velbrukte saler og nypussede hodelag.
Frukten kommer først når glasset blir snurret på og vinen får fart rundt i glasset. Det dukker opp plomme, varme svisker, engelsk fruktkake til jul, sjokoladekuler med lakrispulver, krydderhylle og rulletobakk. Det lukter veldig godt.
I munnen
Jeg gjør meg klar til å smake, kikker opp i luften og tenker: hva smaker en moden Pomerol. Hvilke ord er de aller beste for å beskrive det? Det går ofte på autopilot. Du vet hva det lukter (og skal lukte) og hjernen kommer opp med de kjente smaksordene uten egentlig å tenke over om det er lukt eller smak som beskrives. For meg handler smak mer om struktur. Om tanniner, syre, alkohol – vinens bærende skjelett.
Beskrivelse av strukturen er alltid et godt sted å begynne. Tanninene her er myke og pusete, samtidig som de tørrer lett i det vinen glir over tunga. Jeg får et bilde i hodet av å gå barbent over et flosset gulvteppe. Det er mykt, men likevel kjennes teppefibrene tydelig under føttene. Munnfølelsen er rund, men den har likevel en tekstur som er bittelitt ru. Som ung vin var nok tanninene ganske barske her.
Jeg går over til å lete etter syre. Noe friskt som gir vann i munnen. Syren gjør at det prikker litt på innsiden på begge sider av munnhulen.
Det kommer en sursøt smak. Nok et tegn på moden vin, den gode sødmefulle smaken som har fått utvikle seg over år. Smaken går mot tørket frukt, rognebærgele, hint av lakris. Fatpreget kjennes ved et lite krydderstreif. Litt støtt nellik, hint av muskatnøtt og vanilje. Ikke vanilje som i vaniljesukker, men hel vaniljestang som i tillegg til vaniljesmaken smaker litt stramt og lakrisaktig.
Avslutningen
Ettersmaken er tørr, det flossete teppet lugger litt akkurat her. Alkoholen er dempet og knapt merkbar. Vinen er ikke blottet for frukt, det er et fint sviskepreg hele veien. Likevel savner jeg litt mer frukt her, noe som kan balansere tanninene.
Poengene da – hvordan går det med dem? Dette er klart en vin med finesse. Her er det dybde og kompleksitet. 90-tallet passeres uten protester, men hvor mye over? Tanninene tørrer og selv om det er fin frukt er den noe dempet. 91 poeng noterer jeg meg.
Jeg kikker på mitt forrige notat på denne vinen for snart tre år siden. Mye er likt, men frukten har raskt utviklet seg til å bli mer moden og tanninene er tørrere. Château Le Moulin 1997 er helt på topp nå. Den blir ikke bedre med lenger lagring, og bør drikkes snart. Mine to siste flasker skal drikkes i løpet av 2021. Det gleder jeg meg til.
Det er få flasker igjen av denne vinen, så hvis en moden Pomerol virker forlokkende er det bare å snu seg rundt og bestille med en gang.
Legg inn en kommentar