Øsa til mor

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og kikker på ei gammel, gulhvit plastøse. Det er øsa til bestemor, som jeg bare kalte for mor. Hun døde på denne dagen for ti år siden. Brått og uventet midt i juleforberedelsene. Med skoldete mandler til marsipan hengende til tørk i et putevar over ovnen og krumkaker og serinakaker i kakeboksene. Blant tingene hun etterlot seg var denne øsa. Jeg ba om å få den. Øsa til mor forteller historien om min kjærlighet for gode råvarer og god mat laget fra bunnen av.

Jeg liker best bondematen din, jeg, hadde jeg visstnok erklært som barn, og mor benyttet enhver anledningt il å gni det inn hos mine foreldre som var betydelig mer avanserte i matveien med smaker som kunne være litt utfordrende for barn. Mor var nemlig også kresen. Skikkelig kresen. Hun kunne ikke skjønne hvordan noen kunne spise noe så rart som pizza, noe med sopp, viltkjøtt eller ting som så ukjent ut. Vrang var hun også og nektet å smake på det hun trodde hun ikke likte. Hvis man formodentlig klarte å lure henne til å prøvesmake noe, hadde hun bestemt seg for at hun ikke likte det, så det gikk dårlig det også.

Men god hverdagsmat, det kunne hun, og det ble laget ordentlig. Jeg ser for meg øsa stå i en kjele med hvit saus. Alltid glatt og hvit, og gjerne med en skvett fløte i. Kanskje skulle det være fiskeboller eller kokt torsk til middag. Øsa ble brukt til å øse opp kjøttkaker i brun saus og ertesuppe med erter som hadde ligget et døgn i bløt, kokt på en knoke. Det var aspargessuppe og blomkålsuppe (aldri tomatsuppe, hun likte ikke tomater), flesk og duppe, lapskaus og det hun kalte småkjøtt som var kjøtterninger i en mørk, brun saus.

I bunnen av øsa er det et et rundt felt der plasten er litt skrukkete og smeltet. Da tenker jeg på at mor av og til hadde det så travelt at hun glemte øsa i kjelen og at det brente seg litt. De hadde det travelt før i tiden også. I dag bruker vi dårlig tid som unnskyldning for å bruke ferdigprodukter og lettvintløsninger. Enda det egentlig handler om dårlig planlegging og prioritering.

Maten var heller ikke spesielt billig da mor gjorde sine innkjøp. En stor andel av inntekten til far gikk til mat. Men de kastet ingenting. De brukte hele dyret, utnyttet restene og fant på restemiddager som var annerledes enn gårsdagens måltid. De planla innkjøp og hvordan maten skulle benyttes. Det var så mye mer bærekraftig og de viste en helt annen respekt for penger, dyr og samfunn på den tiden. Til tross for at maten er billig og ribba er på salg har vi blitt litt fattigere.

Da jeg møtte min mann og flyttet inn på hans gård i Orkdal fant jeg håndskrevne oppskriftsbøker, gamle utklipp fra aviser med oppskrifter, bøker om slaktestell og husstell. Hvilken historisk skatt slike ting er. Jeg har brukt mange av oppskriftene og kjenner på en god tilfredshet når jeg lager noe ekte, godt og gammeldags som hønsefrikasse, hodesylte av grisehode eller en rett med en eller annen stykningsdel som må koke lenge for å bli mør nok til å spises.

Når jeg sitter her med plastøsa tenker jeg på at jammen er jeg glad for at jeg vokste opp med maten til mor. Etterpå skal jeg lage marsipan slik hun gjorde, med mandler som har hengt til tørk en uke i et putevar.

Takk for maten, mor