Denne uken har jeg tilbrakt fire dager i Piemonte. Vel hjemme sitter jeg og venter på kofferten min som er borte på andre døgnet og uroer meg litt over de kiloene som uunngåelig kryper på når man er i Italia. Større artikler fra Piemontereisen vil dukke opp senere, men for nå reflekterer jeg over de siste dagene i det som er et av verdens fineste vindistrikt. Det tenker jeg på den første kvelden da jeg ser solen gå ned over vinmarker i den ganske så nye DOCG’en Ruchè di Castagnole Monferrato. Jeg har ikke vært i Piemonte på flere år. Det er fint å være tilbake. Veldig fint.
Det er tidlig i september, men innhøstingen er i full gang. De hvite druene arneis og nascetta er allerede i hus, den røde barbera er i startfasen og det stresses og gledes om hverandre. Produsentene unnskylder seg for alt rotet med våte gulv og tykke slanger som kveiler seg mellom ståltankene som står klar til å ta i mot årets første juice. Jeg liker energien. Nå er det i gang.
Druene er klare fot innhøstingen flere uker tidligere enn vanlig.
…som vanlig.
Unntaket har blitt reglen er omkvedet og det er klimaendringene som er grunnen. Det er bekymringsfullt. Klimaendringene vises tydligere for hvert år og det begynner å haste. Sommeren har vært svært varm, med temperarurer opp mot 40 grader. Det har ikke regnet ordentlig på flere måneder. Det har kommet ei skur i ny og ned, men ikke noe som monner. Det er tørt, og jorda krakelerer med tørste sprekker mellom vinrankene. Bladene på vinplanen mangler saftig spenst og det er mye gule, visne blader. Drueklasene har skrukkete og inntørkede druer i klasen. Det vil kreve endel sortering i år. Enkelte ranker bærer preg av haglskurer som har passert. Bladene er revet opp og det påvirker fotosyntesen. Planten må bruke energien på å holde seg i live og orker ikke bruke krefter til å modne store mengder druer. Årgangen betegnes likevel som god til svært god, men avlingene vil bli mindre. Opp mot 20 % sies det.
Jeg merket meg også at det er svært høy alkohol på mange av vinene. Det er ikke et gode og en utfordring når kloden blir varmere og sukkermengden i druene øker. Barolo som har opp mot 15 % er ikke behagelig å drikke. Det gir en brennende følelse i munnen og en varme i munnhulen i ettersmak som ikke skal være der. Det lukter ikke frukt av vinen, det lukter etanol. De beste produsentene klarer balansekunsten å integrere alkoholen, men dette er et område piemonteserne må være obs på og jobbe med. Det holder ikke med å argumentere med at man bare kan drikke et glass mindre som en av produsenten gjorde.
Bildet over er fra kjelleren hos Bersano. De store bottiene sto i tussmørket og det var så stille der inne. De tidløse og gamle kjempene hvilte med en stoisk ro. Med sine sterke eikestaver hold de omkring vinen som langsomt får utvikle seg, få alle elementene på plass, komme sammen til en helhet. Da vi slukket lyset så det ble helt mørkt i rommet og lukket døren var det som å stenge tiden inne. Jeg er i overkant sensitiv av natur og ble grepet av en emosjonell stemning og kjente tårer i øynene. Det var et av disse øyeblikkenen i livet det er verdt å ta vare på.
Hos økologiske Rivetto blir jeg i fyr og flamme da en semitrailer med kompost kjører inn på tunet og tipper det i en lang rad ved siden av de andre radene med kompost. Det har jeg aldri sett før. Jeg har sett rader med kompost, men aldri hvordan de har kommet dit. –Ta deg sammen, det er bare en trailer, sier jeg til meg selv, men jeg er fryktelig hoppende glad og fornøyd med å få se denne operasjonen og attpåtil få tatt bilde av det. Snakk om å være på rett sted til rett tid.
Jeg blir godt tatt i mot hos produsentene jeg har besøkt. Jeg blir litt ydmyk når jeg opplever at folk har forberedt seg på mitt besøk og tar seg tid i en svært hektisk innhøstingsperiode til å prate med meg. Denne uken har det vært mange gode møter med hyggelige mennesker som alle har noe å fortelle. Jeg gleder meg til å formidle hva de har å si.
Legg inn en kommentar