Bordeaux-bryllupsdag

I går, på selveste frigjøringsdagen 8. mai, hadde min mann og jeg 18 års bryllupsdag! Det er så lenge at oversikten over bryllupsdager ikke lenger teller år for år, men har gått over til femårs intervaller. 15 år var krystallbryllup og 20 blir porselensbryllup (hvis det holder så lenge da). Leter man litt kan man finne ut at 18 år er margarittbryllup (eller marerittbryllup som min kjære så elskverdig foreslo), men sånn prestekrageaktig blomst er da litt tamt etter så mange år i ekteskapet, er det ikke? Men jeg vet råd. Jeg har bestemt meg for at fra nå av heter 18 års bryllupsdag Château Leoville Barton-bryllup, eller kanskje heller Bordeauxbryllup. Den var ikke dum. Egentlig burde alle bryllupsdager ha en egen vintype. Etter det første året kunne man hatt beaujolaisbryllup, friskt, nyfikent og sjarmerende. Så kunne det gå slag i slag med barberabryllup, merlotbryllup, Marlborough-bryllup og så videre.

Årene rundt åtte-ni-tiårsdagen, da man kanskje begynner å tvile litt, er det dags for carmenerebryllup, Pugliabryllup og Stellenboschbryllup. Liker man det eller liker man det ikke? Er det noe å satse videre på eller skal man glemme hele greia?
Men så begynner man å ha vært gift en stund. Man kjenner hverandre, vet hva man liker og hvilke knapper som skal trykkes på for å oppnå det man vil (eller ikke vil). Kjærligheten har vokst seg solid og trygg. Da kan det dreie set seg om de klassiske vinene. Om seriøs Bordeaux, Barolo og Burgund. Riesling GG, Super-toscaner og Napa Cabernet.
Etter sølvbryllupet er det bare ikonviner som gjelder. Best of the Best. Har man holdt ut så lenge er det velfortjent. Grangebryllup, Latour-bryllup, Screaming Eagle-bryllup. Selveste gullbryllupet kan vare DRC-bryllup. Romanée Conti er gull. 
Eller,  kanskje skulle man snudd alt på hodet og begynt med ikonvinene etter det første året? På den måten får man i hvert fall nytt de flotteste vinene før det eventuelt skjærer seg.
Nuvel, jeg har altså bestemt meg for at 18 år er Bordeauxbryllup, og har funnet fram Château Leoville-Barton 2000. Etter vel en time i karaffel skjenker jeg i et glass.
Fargen er litt overraskende lys rød med svak mursteinskant. Åpner med lær, stall og velhengt kjøtt på duft. Det snurres på glasset og ut ristes det klassisk cassis, dempet seder og tobakk. Kompleks. Denne kan man fint la nesen bruke god tid på. Streif av røyk og overmoden rips driver forbi, litt anis og sviske. Her er det mye som skjer. 
Anslaget i munnen er først litt tynt. Syrlig frukt, slank. Finstøvete tanniner glir glatt over tungen. Alkoholen, som bare er på 12,5%, gir en varme bak i halsen. Frukten skjuler seg, men kommer langsom fram med modne, mørke bær mikset med syrlig rips. Skulle gjerne sett at den viste noe mer frukt. Ettersmaken er lang, men frukten tørrer noe ut og helt til slutt er det et ørlite, nøttepreg som blir mer fremtredende med tid. 
En klassisk, vellaget og elegant St.-Julien. Trekk for noe manglende fruktintensitet og konsentrasjon, men likevel en vin med finesse, friskhet og kompleksitet. Moden vin, helt på høyden av sin smakskurve. Drikker veldig god nå og vil nok holde seg på dette nivået noen år, men jeg vil ikke latt denne ligge i kjelleren særlig mye lenger. 

Matfølge denne kvelden var sopprisotto, vaktel fra eget oppdrett og andebryst som alltid passer til en pent moden Bordeaux. Da var det jo ekstra kjekt at vi faktisk hadde Bordeauxbryllup akkurat denne dagen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: