Svalbard dag 2: Hvalross på babord side klokken 10

Hvalross på babord side klokken 10 sier den morgenfriske stemmen til ekspedisjonsleder Truls på radioen. Klokka er syv og en ny dag tar til. Vi er på vei inn til Smeerensfjorden der vi skal ankre opp og gjøre landhugg i Smeerenburg. 
Smeerenburg betyr fettbyen (også kalt spekkbyen) og ligger på Amsterdamøya. Her ligger restene etter en hvalfangerby med syv kokegroper fra tidlig på 1600-tallet. Hvalfangerne var mange i denne tiden ok kom fra en rekke land. Det var nederlendere, russere og spanjoler. Senere kom også nordmenn og dansker. Grønlandshval og hvalross var hvalfangernes hovedbytte og spekket ble kokt til tran her i disse ovnene. Tranen ble brukt til lampeolje i Europa og hvalbein ble brukt til korsetter.
Det utømmelige havet ble nesten tomt for hval etter knapt 70 år og «byen» ble forlatt. Vi er heldige for i dag ligger det hvalross i strandkanten. Hvalross sto på topp-lista over dyr jeg ville se, så det var en glimrende start. Ser vi blåhval og isbjørn også, så er vi i mål.

Etter frokost tok Truls først en rekognisering for å se om det var isbjørner i nærheten. Fra vinduet på båten så området forholdsvis lite ut, men da vår mann gikk i land og gjorde det mulig å sammenligne størrelse på menneske og naturen omkring, ble det så stort. Helt gedigent og åpent. Jeg tenker på hvor lite og sårbart mennesket er i forhold til elementene, på hvor lett et bytte vi egentlig er. Hva tenker egentlig en isbjørn når han ser dette tobente dyret? Ikke kan vi løpe fort, ikke kan vi sloss, vi har ikke pels og blir fort kalde på bena. Vi ikke overleve lenge i kulde uten å planlegge det nøye først. 
Den eneste grunnen til at vi mennesker er så høyt oppe på rangstigen er at vi må smake fryktelig vondt…og at vi har våpen. Joda, det var noe med denne inteligensen også, men den svinner jo i takt med internettes click&like-overskrifter om pusekatter og du-vil-ikke-tro-hva-som-skjedde-saker. Nå ja nok om det.
Fettbyen Smeerenburg

Deltakerne ble delt i to grupper. Vi var i team 2 og da klokka passerte kvart over ti gikk vi ned til lasterampen på dekk 2 og klatret ombord i Zodiak-gummibåtene og tøffet inn mot land. Der inne ble vi møtt av våre riflebevæpnede guider. En foran, en bak og en på flanken. Ingen isbjørn skulle overraske oss, sårbare som vi er. 

Etter en liten historieleksjon vandret følget bort mot haugen med hvalross. De stønnet og prustet, og de luktet. En eiendommelig lukt som minnet om svovel og metan dunstet fra de store fleskebergene som lå tett og fordøyde muslinger.              
Deretter ruslet vi en tur rundt en lagune og ble tilslutt tatt i mot av ildsinte rødnebbterner som stupte ned mot oss for å jage oss vekk fra reirene sine. Reirene var bare en grop i sanden, gjerne pyntet med noen småstein rundt.

Rødnebbterne verner sine egg med nebb og klør

Vel ombord  igjen sto lunsjen og ventet. Buffet med varmrett. Sultne etter den iskalde, friske lufta gaflet vi i oss med god appetitt. Etter en liten fugleprat med fugleeksperten ombord trakk vi oss tilbake til lugaren for en ettermiddagslur mens båten tøffet mot Raudefjorden. Fjorden har fått navn etter det røde sandsteinkledde fjellet på østsiden av fjorden. Her skulle vi egentlig gå i land, men det var alt for mye snø til at det var mulig. 
Vi fortsatte innover fjorden og endte opp nær Hamilton-breen. Forholdene var ypperlige for en zodiac-tur. I sol, vindstillle og blankt hav satt vi oss i gummibåtene for en aldeles vidunderlig tur inn i fjorden. Vi kjørte stille blandt breer, isklumper som fløt i vannet, en mengde ærfugl, polarlomvi og teist. Under enkelte bratte fjell ble motoren slått av og vi kunne høre «bråket» fra fuglene og se de stupe, falle, fly og flakse rundt i fjellsiden. Solen varmet, is og snø gnistret, vi fløt. I en snøfonn så vi noen spor. Hva kunne det være? De var for små til å være polarrev, lignet ikke på reinsdyrspor, så da måtte det være…isbjørn? Vi fulgte sporet et stykke, men så ingenting. Ikke tydelig om det var gamle eller nye spor heller. Etter halvannen time i vannet dro vi tilbake til båten. Det ble kapprace – nesten. Vi var fire båter og ørlite konkurranseinstinkt var nok å spore hos båtførereren vår da båten bak plutselig skar forbi. Det ble vind i håret og bølger foran baugen når båten klasket seg fram til moderskipet Ocean Nova. Dagen kunne ikke vært bedre.

Etter en liten hvil var det infomøte om morgendagens program, deretter en god middag og foredrag om dyreliv på Svalbard av guide Katrine som er biolog. Underveis i middagen kom det en flokk hvithvaler forbi. Det er aldri kjedelig på tur. 
Gjespende over en kopp varm kakao i salongen var vi enige om at alle hadde hatt en fin dag.
Nå er det kveld og vi setter kursen mot 80 grader nord og Moffen.
Ocean Nova sett fra Zodiaken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: