Dagen startet som vanlig klokka 7 med Truls sin morgenfriske stemme over radioen som annonserte god morgen og at det var tid for å stå opp. Etter frokost var det team 2 (oss) som skulle først i zodiaken på cruise mot Moffen, en fredet langstrakt, smal grusøy der det er haul-out for hvalrossen, og da især hannene. Det er ikke lov å gå i land her, og det er også en grense på hvor nært øya man kan gå i båt. Vi holdt oss derfor på noen hundre meters avstand. Været var perfekt. Påskesol og vindstille, speilblankt hav. Sola varmet og jeg måtte faktisk ta av lua.
Hvalrossene lå som vanlig og gulpet, fiste og koste seg i sola. Vi traff på noen i vannet også. Heldigvis kom de ikke helt oppi båten. De bruker gjerne tennene til å dra seg opp på isflak, og et hugg med hvalrosstennene ville enkelt punktert gummibåten.
På land lå haugen med hvalrossgutta boys. De hadde også fått damebesøk i dag. En hunn lå litt nedenfor gruppen med en kalv. En stor og en liten deigklump av spekk. Styggpen, er ikke det et uttrykk?
Vi duppet i solen utenfor Moffen akkompagnert av hvalrosslyder en stund før vi motvillig måtte returnere til Ocean Nova. “Magisk” sa en deltaker på vei opp trappa fra dekk to, og vi følte nok alle at dette slitte og overbrukte uttrykket fra fantasiens verden var passende.
Med en kopp kaffe i hånden i salongen seilte vi videre på blikkstilt hav mot Sjuøyane for å gå i land på Phippsøya. Havisen har lagt seg rundt øygruppa, og det er usikkert hvor langt vi kommer. Uansett får vi se is, og håpet nå er å få øye på isbjørn. Det er egentlig fint at ting endrer seg og gjøres om på. Det gjør hele turen ekstra spennende og nesten som en autentisk ekspedisjon.
Nå skinner sola inn i salongen. Jeg leser dagboknedtegnelser av Fridtjof Nansen. Det synes passende i disse farvann.
“Våre mål blir store nok, når våre skylapper bare gjør synsvidda liten nok” skriver Nansen, og jeg tar det til meg. Det var klokt sagt. Han var en forunderlig mann, han Nansen.
Ute på dekk er det kaldt. Den kjølige luften biter i kinnene på en forfriskende måte. Jeg er speider framover, står på dekket rett over baugspissen. Skipet skyter fart så stille og rolig framover, men det er egentlig vannet selv som er stille. Blankt. Som slipper skipet fram på en vennlig måte. Fram, fram. Det er så mange tanker som kommer fram på en slik reise. Jeg er så redd for å miste dem. For at jeg skal tenke på noe viktig, en oppdagelse som bare kommer i et glimt og så blir borte, uten at jeg dveler ved den og fanger den opp. Kanskje er det alle disse underlige tankene som stadig trekker mennesket til polare strøk.
Hval i sikte!
Rett utenfor lugarvinduet ser vi litt av den før den dupper under vann igjen. Vi løper opp på dekk. Ingen hval, men så kommer det opp en hval til og en til på andre siden av båten. Finnhval denne gangen. Jeg kikker akterut og lang der bak i kjølvannet så jeg en stor halefinne gli ned. Det var blåhvalen som vinket farvel.
Det er like før lunsj og vi har støtt på hval. Ikke hvilken som helst hval heller. Det er den største av dem alle: blåhvalen!
Lunsjen var velsmakende og mens vi spiste kom det stadig mer is drivende. Nok en hval svømte forbi vinduet utenfor spisesalen, en sel kikket opp.
– To blåhval er sett foran båten, meldte det over høytaleranlegget. Det var bare å raske med seg kikkert, kamera og lue og løpe på dekk. Ingen hval å se. De hadde dykket, halen i været. Blåvalen kan bli under vann i opptil tyve minutter av gangen. Bomtur.
Det ble en liten dupp i lugaren før infomøte og foredrag om havis av guide David som utdanner seg på Svalbard i nettopp dette emnet. Interessant.
Det ser ikke så lyst ut for besøk på Phippsøyene i dag. Drivisen ligger tykk og det er vanskelig å finne farbare veier. Vi skal likevel prøve å komme oss så langt som mulig før vi eventuelt må snu. Nok en gang føles det som en ekte ekspedisjon mer enn en ferietur. Vi vet ikke hva som kommer til å skje og lar naturen råde. Det er spennende.
Skipet er en isbryter med dobbelt skrog, bygd nettopp for slike forhold. Det tenker jeg på når lyden av is som knuses høres. Det knaker og knekker når baugen pløyer gjennom isflak og dunker det bortover mot det neste. Isvann dynker flaket, presser det ned før det spretter opp igjen i mindre biter.
Vi har forlatt middagsbordet litt før de andre og står alene foran på observasjonsdekket. Det er så stille. Stille og øde. Ingen lyd av fugler, ingen lyd av sjø. Bare isen som knuses i et tomrom av ingenting. Vannet mellom isflakene har et melkeaktig skjær, eller stålaktig som Nansen sikkert ville sagt. Det er som en matt hinne har lagt seg over vannet og slukt alle lyder og lukter. Luften er skarp, men ikke et vindpust. Alt er bare i harmoni og balanse. Fullkomment, alt og ingenting. Det er et intenst vakkert øyeblikk.
Det blir mer og mer is. Vi er i isbjørnens rike og speider etter bamsen. En storkobbe har krøpet opp på et isflak og ser undrende på oss i det vi passerer.
Så kommer vi ikke lenger. Ihverfall ikke i forhold til det programmet vi skal igjennom. Det tar lang tid å tråkle seg gjennom isen på denne måten. Men vi får et plaster på såret. Ut på tur i zodiakene for å cruise blant isflak på 80 grader nord. Det er det ikke mange som har gjort.
Rifler ble ladd og diverse sikkerhetsgreier ble ordnet slik at vi skulle finne tilbake til Ocean Nova etterpå hvis det kom tåke. Det kan fort skje her oppe i isen. Det ble en lang tur. Vi svinset mellom isskulpturer, grønne og blå istapper, hit og dit. Det begynte å komme mer og mer tåkedis. Jeg begynte å bli bekymret. Vi var nå flytende isbjørnmat fanget i en labyrint av is, og jeg kunne ikke se hvor skipet lå i tåken. – Guidene vet hva de gjør, tenkte jeg intenst, men stolte ikke helt på det. De visste selvfølgelig hva de gjorde og da solen kom frem og jeg kunne se skipet ligge der, riktignok langt unna, ble det bedre.
Trygt ombord igjen kom følelsen om at dette var en opplevelse av de sjeldne. Tenk å få anledning til å cruise rundt blandt isflak i gummibåt på 80 grader nord.
Oppe i panoramasalongen fikk Rune øye på fotspor på et isflak rett ved båten. Det var isbjørnspor. Ikke ferske, men tydelige isbjørnspor. Store, med klør. Bamsen var altså tilstede, selv om vi ikke fikk audiens denne gangen.
Kvelden ble avsluttet med ost og vin i den lyse polarnatten mens vi tråklet oss ut av isbjørnens rike på vei ned mot Hinlopenstredet.
Det var visst litt i tidligste laget å avslutte loggen for i dag. Da vi kom ned til lugaren for å ta kvelden kom stemmen over høytaleren igjen. Isbjørn – klokka tre. Skipet dreide og vi fór opp på dekk. Dekket var full av folk som sto med kikkert og speidet. Hvor er bjørnen? Den var litt vanskelig å få øye på, men der! Der var kongen. På et isflak et godt stykke unna stod den. Kikket på båten en stund før den labbet over isflaket og svømte vekk.
 |
| Isbjørn ca 400 meter akterut |
Legg inn en kommentar