Antinori-familien er en av de virkelig store aktørene i italiensk vinindustri. Med målrettet hardt arbeid og pionerånd gjennom 26 generasjoner har de ekspandert sitt imperium til flere av Italias beste vindistrikt og til andre land i verden. I dag drives firmaet av den par og sytti år gamle Piero Antinori, med god hjelp fra sine tre døtre, Albiera, Allegra og Alessia. Jeg besøkte Antinori da de skulle åpne sin splitter nye vinkjeller i Chianti Classico i oktober i fjor.
Det tre dager lange besøket startet i Umbria, der Antinorifamilien i 1940 anskaffet en eiendom for å tilføre gode hvitviner i sin portefølje. Castello della Sala er en vakker middelalderborg bygd i 1350, med borggård, tårn og en leken Border collie som gjerne vil vi skal kaste pinne. Sola kaster en gyllen glød over landskapet, og fra toppen av tårnet ser man utover store vinmarker.
Vi benker vi oss rundt et tungt trebord i borgens spisesal der en tung rustning, formodentlig uten noen inni, holder våkent overblikk over rommet. Vi nipper til den forfriskende Sangiovanni Orvieto 2011, før vi skjenkes den sauvignon blanc-baserte Conte della Vipera 2011. Denne vinen er litt mer avansert og passet ypperlig til alle de toscanske godbitene som kom på bordet. Toppvinen Cervaro della Sala (#3287501 i BU – Kr. 319,-) er en blanding av 90 % chardonnay og 10 % grechetto, lagret på franske eikefat. Vi smaker 2010-årgangen som er så ung at eiksmaken ennå ikke er integrert. Men frukten er god og domineres av eple og gul melon, med hint av spearmint og vanilje. I Norge er 2009-årgangen i salg. Denne er også ung, men med litt lufting drikker den godt.
Etter lunsj drar vi videre til Chianti Classico. Antinori har fire vingårder i området, og vi bor midt i vinmarkene som produserer ikonvinene Tignanello og Solaia.
Under kveldens uformelle middag drikker vi Marchese Antinori Riserva 2008 (#3462601 i BU – Kr. 219,90), en typisk Chianti Classico Riserva på 90 % sangiovese og 10 % cabernet sauvignon, med smak av modne skogsbær, ville bringebær og småsyrlige kirsebær der man så vidt biter litt i steinen og kjenner den bitre smaken. Litt lær og lakris hører også med. Fast vin som tåler flere år i kjelleren, men som fungerer utmerket nå.
Dagen etter er det offisiell åpning av Antinoris nye vinkjeller i Chianti Classico. Ordet vinkjeller kan gi inntrykk av et mørkt, lite, underjordisk lokale med spindelvev og gamle flasker. Det er ikke tilfelle denne gangen. Uoffisielt har prosjektet kostet 150 millioner euro, og ”vinkjelleren” er et moderne, arkitekttegnet byggverk inne i en åskam. Det hele ser nesten usynlig ut fra utsiden, men inne i åsen åpenbarer det seg helmoderne produksjonslokaler bygget i materialene terrakotta, glass, betong og rustent jern. I de nye fasilitetene skal store deler av virksomheten i Chianti samles, i tillegg til museum, vinbutikk og en liten restaurant.
Det er stor festivitas i øvre etasje av bygget. Vi nordmenn, som ikke har fått annen kleskode enn komfortable sko, er kraftig ”underdressed” der vi trasker rundt i joggesko og t-skjorte blant snerte italienske kvinner i drakt og stilige dresskledde herremenn, deriblant Italias landbruksminister. Piero Antinori og døtrene er tilstede, og Alessi stråler mot oss:
– Dette er en stor dag for oss, og et stort ansvar. Dette er både vår fortid og vår fremtid!
Legg inn en kommentar