Akkurat i dag ha æ bodd 14 år i Trøndelag. Æ ha lært abakle teng om skogsdreft, krøtter og trøndera. Har lært mæ ord som gaddj (som ikke er en bøyningsform av å gidde, men ei død furu) inful, øksen, hainnbåggårom, sjænngras, gaptrast, knøvvel, gnåggå, poinnji og kopphainnduk. Mye har jeg lært, men jeg sier fortsatt at jeg bor i ET trønderlån, som av trøndere antakelig oppfattes som noe en trønder får av en bank og ikke det tradisjonelle lange huset som kalles for EI trønderlån. Ei lån – låna. Hmm.
Opprinnelig kommer jeg fra Bødalen, ei lita bygd i Røyken kommune ca. 35 km fra Oslo. Men for fjorten år siden forlot jeg altså det urbane Østland til fordel for det ikke fullt så urbane Trøndelag.
Noen av de trønderske skikkene kom litt bardus på. Sodd for eksempel. Sodd har for meg vært noe man kjøpte på hermetikkboks når man hadde for dårlig tid til å lage middag. Trøndersodd heter det, og høres egentlig litt makabert ut. Hvis du tenker nøye etter. Første gang jeg fikk ordentlig sodd var i et selskap. Det var en stor rund-dag og folk hadde pyntet seg og greier. Da vi satt oss til bords syns jeg jo det var litt rart med dype tallerkener og melkeglass, men, men. Så kom soddet. Ah, suppe til forrett tenkte jeg. Det er jo godt. Jeg spiste opp, og ventet på hovedretten. Men nei, det kom ingen hovedrett, det kom bare mer suppe.
Det kom ingen vin, heller. Kun brus og noe guffent og brunt på glassmugger som ble kalt tomtebrygg.
– Hva er dette? tenkte jeg.
– En gjeng med avholdsfolk?
…De var ikke avholdsfolk, trønderne. De begynte bare mye senere… og i kopp.
Det var mye nytt å tilpasse seg til. Eller… det var ikke mye nytt. Det var veldig mye gammelt som man måtte tilpasse seg til. Tradisjoner og skikker som hadde fungert i årtier, århundrer, og som man som ny ikke umiddelbart skulle tukle så mye med. Serviettbretting for eksempel. Jeg ble satt inn i en julebordkomité det første året jeg bodde på Geitastranda. Bygde-Norge elsker komiteer. Så fort noe skal gjøres settes det ned en komité. Jeg tror faktisk det finnes en komité hvis eneste jobb er å sette ned alle disse komiteene. Nu vel, dagen for julebordet kom, og komiteen skulle pynte. Jeg tok til å brette servietter. Jeg brettet de i pene vifter som min mor har lært meg at det skal vi gjøre når vi dekker til fin middag. Det har vi alltid gjort hjemme på samfunnshuset i Bødalen. Men å brette serviettene som vifter skulle jeg visst ikke ha gjort.
– Hva er det du gjør? hørte jeg en morsk stemme si.
– Jeg bretter sånne vifter, sa jeg. Det er vel dekorativt og fint og stilig?
– Her har vi alltid brettet i trekant, mumlet stemmen.
Så da lærte jeg det. Serviettbretting tukler du ikke med sånn helt uten videre på bøgda.
Når man kommer ny til ei bygd er det ikke alltid like lett å bli kjent. Uansett hvor hyggelig og imøtekommende folk måtte være. Når alle kjenner alle fra før, er det mange nye navn man skal både lære og også sette disse folkene i rette sammenhenger. Det første året brukte jeg på å lære om alle som var døde og hvilke slektsforhold de hadde til de som levde.
Men, når du endelig har lært deg noen navn så finner du ut at det er ikke fullt så enkelt. Det er ikke bare for- og etternavn. Nei, folk blir kalt med gårdsnavn også, og de ligner ikke det spor på det de heter til etternavn.
Nilsen – blir til Berget
Magnussen blir til Sandgrova eller Sandgroven, og i flertall Sandgrovsingan.
Eriksen blir til Arnstu, men nå heter han som før het Eriksen for Gjeten
Solstad blir til Jostu.
Husdal blir til Sandberg.
En stund var jeg usikker selv faktisk, på hva jeg het og hvor jeg bodde. Etternavnet på familien var Kvernmo, mens jeg het Jaksland. Gården heter Hammerfjeld. Naboen heter også Hammerfjeld, men han bor ikke på Hammerfjeld, han bor i Aunlykkja. Ingen kaller forresten gården her for Hammerfjeld heller, den kalles for Aunet (Sukk).
Så når du har kommet så lang at du har lært deg døde og levende, for- og etternavn OG gårdsnavn, da må du lære det på trøndersk. Og det er ikke så lett for en stakkars østlending.
For Halsen – det blir til Hæsja,
Ryggen blir til Ryddja,
Kristine blir til Krestine
Kornelius til Kanelles.
Og Elling uttales noen ganger Ellen
??? Puh, forvirringen er komplett.
Men nå, etter 14 år begynner ting å komme på plass. Æ kainn nå mesta uttal Litjesbakkan som en innfødt, men ”skihlje” er komplett umulig å uttale. Jeg øver hver dag på setningen – Det va skihlje at det skoill fallast fær deinn derre tailljtballjen. (Ikke helt korrekt stavet det uttrykket, så ikke nok med at jeg ikke kan si det, jeg kan ikke skrive det heller). Jeg begynner så smått å føle meg litt trøndersk innvendig. Jeg får nesten klump i halsen når jeg hører “Trivelige Trøndelag” på trønderradio’n. Jeg vet at når noen snakker om en som heter Åge, så heter han Aleksandersen til etternavn. Jeg heier på Team Dag i Det Store Korslaget, brenner pinsebål og koker kleppsup og sodd. Alt i alt, så er det kjøle triveli’ i Trøndelag.
He he, ikke så lett nei. Har en jeg skal videresende denne til, så han får alle “innsidetipsene”. Tror du mener “kjøle” med “skihlje”? Kan det stemme? Ellers må jeg også få legge til at du er et “kjøle” trivelig tilskudd til den trønderske befolkninga!
Hehe, bare videresend du. Vi må lure hit flere østlendinger 🙂
Skihlje betyr iflg min ordliste at noe var synd eller beklagelig, altså noe helt annet enn kjøle (som jeg får til å si!)
Som trønder i hovedstaden, må jeg jo si at du har tatt Trøndelag på kornet. Og at jeg fikk litt hjemlengsel nå.