Sorry folkens, her har det vært stille lenge. Jeg kom hjem fra Kambodsja i helgen, og det tar noen dager før man er på plass igjen i både kropp og sjel. Jeg føler meg alltid litt tom etter å ha kommet hjem fra reise. Spesielt hvis reisen har vært lang og jeg har vært langt hjemmefra. Ikke har man lest nyheter, ikke har man noen normal døgnrytme. Eller normal døgnrytme – jeg føler egentlig ikke at jeg har har noen døgnrytme i det hele tatt for tiden. Jetlag kalles det visst. Man lengter hjem til hverdagen, men når hverdagen er der er det likevel tomt. Det er nok flere enn meg som har det slik.
Det er mye som skal formidles etter en slik reise. Det kommer her på bloggen litt etter litt når jeg får summet meg. En kort ord for oppsummering kan være berg-og-dalbane (egentlig et langt ord det da). Men Kambodsja er som en berg-og-dalbane. Ett øyeblikk blir du slått av templenes storslagenhet, før du detter pladask til bunns ved å oppdage søppelbergene langs veien. Et sted dufter det orkideer, et annet sted røper aromaene et manglende kloakksystem. Menneskene er vakre og smilende, men de beretter om hjerteskjærende historier; om utraderte familier under Khmer Rouge og voldshistorier som er ufattelige. Kaotiske bybilder kolliderer med rullende bølger og vakre solnedganger. Rønner med blikktak som huser familier med barn, bestemor, hund og høne tar like mye pusten fra deg som vakre bygninger i Khmer-stil. Kambodsja er et land som setter spor i deg.
Legg inn en kommentar