Middagscruise på Donau? La det være

Vel hjemme fra Budapest med mange gode opplevelser i bagasjen. Men jeg føler trang til å advare mot en aktivitet du bør unngå i Budapest: Middagscruise på Donau. Ikke gjør det. Advare er kanskje et sterkt ord, men du slette tid for et dårlig opplegg. Nå er jo slike elvecruiser en veldig turistisk ting å gjøre i utgangspunktet, men det er alltid hyggelig å se en by i mørket med litt vann rundt seg der lysene kan glitre. Vel, ikke her.

Disse cruisene varer 1,5 time. Det reklameres med levende musikk ombord, middagsbuffet med de deiligste retter og en intim, romantisk stearinlysatmosfære. Høres hyggelig ut. Oppmøte er i Duna Palota, et litt slitt bygg i nærheten av Chain Bridge. Her ble vi møtt av to fnisende tenåringsjenter, vel, tidlig i tyveåren kanskje. Dette skulle være våre vertinner på turen. Jeg er ikke særlig prippen på utfordrende klesstil, men disse jentene passet nok bedre på andre etablissement, gjerne slike der det danses rundt en stang i dempet belysning.

Atilla het båten vår, og det var kanskje turens eneste høydepunkt. Fint navn på en båt. Vi fikk et glass “champagne” (høh, slikt dovent og emment sprudlevann kan man ikke engang kalle musserende) i hånden, og ble husjet bort til et lite bord vi måtte dele med et annet par. Båten ble raskt fylt opp og vi tøffet avgårde.

Fra nå av skjedde alt i rasende fart. Buffeen ble erklært åpen, og passasjerene knuffet og kranglet om å fylle ørsmå tallerkner til det rant over. Maten er visstnok tilberedt av Ungarns eneste Gault Millau rangerte kokk. Denne rangeringen har jeg ikke hørt om, men etter maten å dømme er dette ei liste man som kokk ikke ønsker å stå på. Uappetittelig, ihjelkokt, seigt, tørt, smaksløst, kvalmende. Plutselig tok noen det halvfulle glasset med bobler. Her er det travelt; spis og drikk så raskt du kan. Det kom en skvett rødvin i et lite glass, dårlig ungarsk rødvin -vandig, sur og tynn.

Mørket hadde senket seg, og de vakre lysene fra parlamentsbygningen funklet. Men så: ta-da! Lys på! Folk må jo få se den uspiselige maten sin. Det var ikke problem å se nei, dette var et slikt lys man har på badet når man klemmer ut kviser (som faktisk er morsommere enn å delta på dette cruiset.

Den levende musikken da? Den måtte da være bra? Nei dessverre, jeg liker klassiske musikk og wienervalser men detta ble gjennomført i et slikt tempo at det var mest stressende. Ungarske danser (Brahm’s og dess like) er kanskje ikke ideell middagsfølge, og spesielt ikke hvis de blir spilt et hakk raskere enn vanlig. Jeg følte meg som deltaker i en sær fransk film, der dører slår opp og igjen og menn med smale, svarte mustasjer gisper sjokkert i annenhver scene.

Men at den var levende, det skal de ha. To fiolinister og en stor, svett kontrabass peste rundt fra bord til bord mens de prøvde å unngå å stikke buene sine i maten til folk. Spesielt romslig båt var det ikke.

Etter å ha kikket på klokka opptil flere ganger var vår reise på Donau endelig omme. Da gikk turen rett til Kyoto Sushi nær Chain Bridge for litt ordentlig mat.