Det er en mørk lørdagsaften i desember og jeg har stevnemøte. Den utvalgte er Château Montrose 2005, en fast og strukturert herre. Han er distingvert og elegant, men kan dog være litt streng. De senere årene har blitt stadig mer utadvendt og lettere å komme inn på:
Ch. Montrose 2017 som nettopp ble sluppet på spesialslippet hadde flott frukt, finkornede tanniner og en helt nydelig syre som strekker frukten milevis utover mållinjen (93 poeng).
2016 hadde en eksepsjonell dybde på duft med mørk frukt, mokka, nybrent kaffe, blyantviss og hint av fersk tobakksplante. Sødmefull, moden frukt, mister aldri fokus (97 poeng).
2015 var en fyldig kraftpakke med flott modning av tanniner, saftig syrlighet som løfter den rike frukten, Potensial til lang lagring, selv om den allerede nå slipper folk innpå seg (95 poeng).
Jeg har også hatt et uheldig møte med aldrende Montrose der jeg beskrev han som «strukturert som en klassisk Bordeaux med duft av meitemark og nype.» Det var årgang 1975 og ikke en god flaske. Jeg har flere Ch. Montrose på samvittigheten, men mener jeg ikke har smakt 2005 tidligere.
Reservert type
Vi er altså slettes ikke ukjente herr Montrose og jeg, det er ingen blind date, men det er sjenanse å spore i det vi hilser på hverandre. Denne 15 år gamle Montrose er mer reservert enn han var i 2015, 2016 og 2017.
Vinmarkene hos Ch. Montrose er 60 % cabernet sauvignon, 32 % merlot, 6 % cabernet franc, 2 % petit verdot. Dette gjenspeiles i druemiksen, med litt justeringer fra år til år. I 2005 besto den av 65 % cabernet sauvignon, 31 % merlot, 3,5 % cabernet franc og 0,5 % petit verdot.
Åpner smått og forsiktig med blyantviss, røyk og en slags svettelukt. Ikke slik sur, uvasket svette, og absolutt ikke brettinfisert «sweaty saddle» som engelskmennene sier. Nei, det er noe friskt og ny-svett over det. Som salt, selv om man egentlig ikke kan lukte salt. Et streif av urter dukker opp, paprikahint. Under ligger et solid bunnlag med solbær og plomme.
Forførende solbærsmak i munnen som blander seg med kaffe, sigar, sjokoladepudding og mørk sjokolade med 70 % kakao. Tanninene er fortsatt faste og det er mye av dem, bare såvidt begynt å slipes ned. De river ikke i munnen, men er heller ikke spesielt snille. Han er frisk denne karen, men det er ingen syrlighet i bemerkningene. Tanninene står i veien. Ettersmaken preges av solbær og lakris med en fast og tørr avslutning. I en midtfase, tenker jeg for meg selv. Ikke livlig og ungdommelig, men heller ikke sjarmerende gammel og vis.
– Ahh, det serveres biff ser jeg
Montrose virker fornøyd. Om det var den enkle mørbraden fra Gilde eller den halvannen timen på karaffel som gjorde det er uvisst, men Herr Montrose lener seg over bordet og helt uventet åpner han seg og viser sin feminine side. Den som er påvirket av merlot og smaker plommer og svampete fruktkake. Det dufter fortsatt solbær, men en delikat karakter av mandel og marsipan, roser og anis, julebakst gjør han mer og mer kompleks. Frukten er så sødmefull og moden, men tanninene er fortsatt like strenge som en skolelærerinne på 50-tallet. Men den generøse frukten, da mann! Gå ta banen. 95-96 poeng
Jeg skulle ønske kvelden varte lenger. Samtalen ble stadig mer interessant og Montrose viste stadig flere sider av seg selv. Men plutselig var han helt tom, ingenting igjen. Før vi tok farvel avtalte vi neste stevnemøte. Det blir en kveld i 2030.
Legg inn en kommentar