Jeg har vært en snarvisitt i Portugal. Mer om det i senere innlegg, men for nå skal jeg bare skrive litt om noen gamle Setúbal-greier jeg kom borti hos José Maria da Fonseca (JMF) utenfor Lisboa.
José Maria da Fonseca holder til i Azeitao på Setúbal-halvøya og er mest kjente for merkevaren Periquita. Jeg tilbrakte en hel dag med sjefsvinmaker Domingos Soares Franco som er 6. generasjon i det familieeide selskapet. Den sjarmerende og kunnskapsrike mannen tidlig i seksti-årene hadde mye å fortelle.
Etter en omvisning på familiens historiske museum vandret vi inn i kjelleren der sterkvinen Setúbal hviler. De store fatene er dekket med svart soppbelegg og edderkoppspinn. Fra bortgjemte høyttalere strømmer det dempet gregoriansk sang og i midten av kjellerrommet forsterker en dør med blyglassvindu i forskjellige farger det religiøse preget. I taket henger en stor lysekrone av smijern med mønster som projiserer initialene JMF på gulvet.
Moscatel de Setúbal baseres på muskatelldruen, først og fremst moscatel d’Alexandria, men en liten andel viner lages også på den sjeldnere moscatel roxo. Gjæringen stoppes når vinen har ønsket sukkerinnhold ved å tilsette brennevin og de aromatiske muskatelldrueskallene får godgjøre seg i vinen ytterligere noen måneder før vinen tappes på fat. Standard Moscatel de Setúbal selges etter de er lagret mellom to og fem år på fat. Mer eksklusivt er de 10 og 20 år gamle varianter der den yngste vinen i blenden må være henholdsvis 10 og 20 år gammel. Det finnes også colheita, viner fra en enkelt årgang.
I kjelleren vi står i ligger basevinene. De yngste er fra 2017 og de eldste fra tidlig på 1900-tallet. – Jeg etterlater meg viner du kan arbeide med. Så må du etterlate viner til den nye generasjonen. Dette var instruksjonen fra far til sønn da Domingos overtok ansvaret for selskapet.
Så var det klart for smaking. Det var et hyggelig møte med enklere viner i Periquita-serien og premium-vinene i høyere prisklasse. Tilslutt sto det igjen tre flasker av den søte Setúbal-viner på prøvebordet. Mens jeg prøvde vinene romsterte Domingues rundt i et skap i hjørnet. Så kom han fram med en karaffellignende flaske med mørk væske. Han skjenket en liten skvett i glasset mitt og smilte. – Denne er fra 1918.
Moscatel Roxo de Setúbal Superior 1918
Jeg står der med en hundre år gammel vin i glasset. 1918 er året første verdenskrig slutter og året da spanskesyken spredte seg. Det er fødeåret til Nelson Mandela, Ingmar Bergman og Gunnar Sønsteby. Døde alle sammen. Det gir et slags perspektiv på hvor lenge siden dette er.
Denne oppegående 100-åringen er laget av moscatel roxo, en muskatell-variant med rosa skall som modner tidligere enn moscatel d’Alexandria og skal gi litt tørrere viner med noe mer kompleksitet.
Moscatel Roxo de Setúbal Superior 1918 ble tappet til en auksjon holdt av Fonseca i fjor for å hedre 100-årssjubileet for fødselen av Fernando Soares Franco, femte generasjon av familien. 184 nummererte flasker ble tappet for å feire det gamle familieselskapets 184-årsdag. Den gamle vinen gikk for 900 euro på auksjonen.
Moscatel Roxo de Setúbal Superior 1918 er brunoransje og seig, med vakker grønnskjær i kanten. Dette er en sånn vin man kan stikke nesen ned i glasset i evigheter og det vil hele tiden komme nye ting. Det første som stiger opp er nøtter, som i hasselnøtter med mørkt sjokoladetrekk, så kommer det litt røyk, nykokt kaffe, akasiehonning, tørket frukt og søt rulletobakk. Den er så generøs på duft at det er rent overveldende. Full av forventning tar jeg en liten slurk. Vinen har fløtefyldig konsistens og er myk og behagelig å rulle rundt inne i munnen. Den er intens og søt. Sødmen fyller alle porer på tungen og i munnhulen, men samtidig prikker det av syre. Den friske syren perforerer og stikker i alt det søte slik at spyttkjertlene setter i gang med sitt. Smaken er rik. På den mørke siden er det melasse, lys sirup, tørket fiken og vellagret cognac. Dette blander seg med et yngre preg av kandisert appelsinskall, tørket aprikos og sommerhonning som gir ett utrolig sammensatt smaksbilde. Den vil ikke riktig gi seg, og etter jeg har svelget glir den umerkelig over i en nøtteaktig fase som begynner med kransekakemasse og avslutter med en tørr valnøttsmak som sitter i en liten evighet. Den er i perfekt balanse, superkonsentrert og rik med en nydelig syre og integrert alkohol. Enorm kompleksitet og finesse. Hva gir man så i poeng til en slik vin? Jeg finner ingenting å trekke for her. Det blir ikke bedre enn dette. 100 poeng
Jeg spurte Domingos om han fikk med seg at jeg ikke spyttet denne gangen. Han svarte at han hadde fulgt med på om jeg kom til å gjøre det og smilte fornøyd. Han vendte tilbake til skapet i hjørnet og romsterte fram nok en flaske. Innholdet var mørkt og seigt som råolje. På etiketten sto det 1905.
Apoteca Moscatel de Setúbal Colheita 1905
Det var mye som skjedde i 1905. For oss i Norge er det mest nærliggende å tenke på unionsoppløsningen med Sverige og på prins Carl av Danmark som blir til Kong Haakon 7 av Norge. Men 1905 er også året Albert Einstein utga sin relativitetsteori og året da Jules Vernes døde. Til høsten er det 114 år siden druene som skulle bli til Apoteca Moscatel de Setúbal hang modne og fornøyde på vinranken.
Apoteca Moscatel de Setúbal Colheita 1905 er mørkebrun med en lysere brun kant. Den har en overraskende floral duft, et flyktig streif av roser over en tyngre duft av lagrede epler eller eplekjeller, som epleduften i en gammel calvados. Så kommer det mer. Det er mørkbrent kaffe, karamellsaus, mørk sirup og svisker. Sukkerinnholdet er rundt 300 gram, vinen er tyktflytende og ligger som et oljete lag i munnen. Som i forrige vin er syren stram og uttalt. Alt er mørkere her, det smaker korinter og sviskekompott, fikenchutney, dadler og engelsk Christmas pudding. Utrolig konsentrert og rik vin som sitter i munnen lenge etter den er svelget. Jeg trekker et par poeng for alkoholen som er mer fremtredende her og selv om denne også har en sjelden stor kompleksitet ønsker jeg meg litt mer av det fine nøttepreget som var i 1918. 97 poeng
Vi som skriver om vin er heldige som får smake slike viner av og til. Opplevelsen kan være vanskelig å beskrive uten å ty til svulstige og klisjefylte uttrykk. Men av og til kan det passe. På flytende Aune Sandsk drar jeg på litt ekstra i finalen her. Når man drikker disse vinene åpenbarer verden seg med et gudommelig landskap. Det er som å se inn i et rike for konger og dronninger og føle en overjordisk nytelse av det bløte og vakre inne i munnen. Det eksploderer i farger, og nettopp slik en prisme bruker lyset og fargene i regnbuen til å vise sin prakt, bruker vinen det sanselige aspekt i mennesket til å formidle sitt astrale uttrykk.
Eller som en trønder kunne uttrykt det: de gamle greian der var fint drekkant det.
Reisen er betalt av undertegnede. Besøket er tilrettelagt i samarbeid med importør og produsent.