Startskuddet for årets hummerfiske har gått og de to hummerteinene våre har sklidd ned i Trondheimsfjorden på de stedene vi alltid har hummerhellet med oss. Vi har fisket hummer i flere år og fått litt erfaring i hvor hummerene holder til og hvordan vi skal få tak i dem.
Agnet var en stor, råtten makrell i den ene teinen og en ufyselig kladd av elgvom som hadde ligget fem dager i et varmt baderom i fjøset for å godgjøre seg i den andre. Lukta var så fæl at åtselfugler kretset over oss i store sirkler før vi i det hele tatt hadde kommet oss ut på sjøen. Deres hese skrik blandet seg med lyden av grovt mannemål som vred seg i gutturale brekninger da vom-agnet ble stappet ned i agnposen i hummerteinen.
Denne fandenskapen hadde vi med oss i vår 14 fots aluminiumsbåt og det var en lettelse da vi kunne stoppe motoren og senke hummerteinene på plass. Hummeren liker mat som har utgått på dato for lenge siden. Brukes fersk fisk som agn kommer det krabber og da tør ikke hummeren komme inn i teinen. Dette agnet skulle være råttent nok, så nå var det bare å vente…
Tre dager senere
Det er en vakker høstdag på Geitastranda. Trondheimsfjorden ligger for en gangs skyld stille og innbydende, og det er tid for at hummerteinene skal sjekkes. Jeg har kjent på optimismen hele formiddagen. Jeg bare vet det blir hummer i kveld og har sett i vinkjelleren flere ganger, uten helt å bestemme meg for hva jeg skal ha. Det står mellom tre alternativer: hvit burgund, champagne eller califonisk chardonnay. Jeg sto en stund med Dog Point Chardonnay fra New Zealand i hånda, nølte. Jeg tror den passer bra, men det er nå liksom burgund som frister da. Det er årets første hummer og da vil jeg ha klassisk følge. Kistler Les Noisitiers fra California sto også høyt på lista. Den har fulgt hummer hos meg i flere årganger og har blitt en av de vinene jeg syns jeg må ha i løpet av hummersesongen. Men det var heller ikke burgund og det var det jeg hadde lyst på. Jeg visste jo ikke egentlig om vi hadde fått noe hummer enda heller, så jeg gikk opp fra kjelleren igjen. Uten vin.
Tiden var inne for å dra teiner. Det er alltid spennende. Er det bare dvaske sjøstjerner eller har vi fått hummer? Jeg er alltid optimistisk, min kjære litt mer avmålt. Han hevder det er bedre å bli positivt overrasket hvis vi får hummer, enn å bli skuffet hvis det ikke er noe der. Jeg prøver å dempe entusiasmen, men klarer det bare ikke. Hvis vi ikke får noe har jeg i hvert fall fått gledet meg, og det er jo en positiv følelse. Positive følelser må man samle på når man kan, syns nå jeg.
Hal i og dra! Den første teinen brøt havoverflaten og ble dryppende tatt inn over rekka. Inni den lå det tre hummere og kløp på hverandre. Den ene var stinn av rogn. Reglene sier at rognhummer skal slippes fri og vi er nøye på slikt. Denne damen fikk jogge hurtig ned mot bunnen på alle sine små føtter. Der nede skal hun ta vare på rogna fram til våren da den klekkes og blir til masse småhummere.
Den neste teinen hadde også tre hummere. Ingen av disse hadde rogn. Det må kalles suksess. Fem hummer på to teiner. Akkurat passe størrelse på mellom 500-600 gram. Nå var det bare å glede seg til middag.
Hummerfest
Vel hjemme skal hummeren tilberedes og det skal gjøres klar til hummerfest. Skjønt, fest og fest… Vi er bare oss to, men et festmåltid blir det likevel. Årets første hummer serveres alltid naturell og helt enkelt, uten annet tilbehør enn majones og loff. Ingenting skal konkurrere med den første smaken av hummer.
Avliving foregår ved å stikke en kniv gjennom hodet på hummeren. Til alt hell har hummeren et kryss på hodet akkurat der kniven skal stikkes, så det er lett å treffe riktig sted og avlivingen går hurtig. Deretter går veien til en kjele med kokende, lettsaltet vann. Hummeren bytter raskt farge fra svart til dyp rød og får trekke ca 20 minutter. Litt lenger når jeg koker mange samtidig. Etterpå legger jeg hummerne på ryggen til avkjøling.
Jeg prøvde meg i kjelleren nok en gang og havnet i hylla for hvit burgund. Jeg har ikke veldig mye hvit burgund i utgangspunktet og de fleste er av nyere årgang. Egentlig foretrekker jeg hvite burgundere som ikke er alt for modne, jeg liker at de har en god toppfrukt og ikke alt for mye lagringaromaer. Litt nøtter er fint, men ikke for mye. Risikoen for oksiderte hvite burgundere har også begrenset samleiveren i denne kategorien.
Problemet med å like disse vinene så unge er jo at ofte er veldig lukkede. Jeg fant frem en karaffel og åpnet en flaske med Fernand & Laurent Pillot Chassagne-Montrachet Les Vergers 1er Cru 2012. Den var stram og litt reduktiv rett fra flasken og fikk drøyt halvannen times lufting på karaffelen før smaking. Da viste den en fin dybde på duften, gule epler og lukten nysveiset stål. Kommer så med smør og hint av brente mandler (ikke som oksidert nøttpreg, mer som et ristet trepreg). God fylde, rund, harmonisk syre som ikke er utpreget skarp, men langt fra flat. Veldig rent sitruspreg på smak, klarnet smør og fat harmonisk integrert, her er det bare streif av vanilje og mandelpreget som på duft. Kommer med mer kompleksitet etter tid i glasset med et deilig nøttepreg, mer smør og en delikat frukt. Elegant vin som viste seg fra en god side nå, men tåler flere år til i kjelleren. 91 poeng
Vinen var aldeles strålende til hummeren der sitrusfrukten i vinen og sødmen i hummerkjøttet utfylte hverandre. Vinen hadde blitt spinkel til en rik, gratinert hummer dynget i smør, men til naturell hummer var dette helt topp.
Teinene er nå på plass i sjøen igjen. Neste gang skal det både gratineres og lages hummersuppe for jeg er helt sikker på at vi får hummer. Helt sikkert! Det gleder jeg meg til.
