Næmmen, er det ikke Château Ausone som står der? Nyhetssmakingen hos vinimportør Norwegian Beverage Group tok en overraskende vending da tre årganger fra et av de ypperste vinslottene i Saint-Emilion, Bordeaux plutselig dukket opp. Årgang 2015, 2008 og 2005 er tilgjengelig på Horeca-markedet og i spesialbestilling. Prislappen passerer fort 10 000 kroner, så dette er eksklusive saker.
Château Ausone har sitt navn etter den romerske poeten Ausonius som eide vinmarker rundt Saint-Emilion. Slottet har 7 hektar vinmarker der halvparten er merlot og den andre halvparten cabernet franc. Skråningen med vinmark ligger vendt mot sørøst og er godt beskyttet for regn og vind. Nederst i skråningen er det leirjord, mens det på toppen er mer kalkstein. Gamle vinstokker og lav avkastning sørger for superkonsentrerte viner. Jeg føler meg utrolig heldig da den mørke, svartrøde vinen skjenkes i glasset (smaksnotater til slutt i artikkelen).
Synet av disse flaskene får meg til å gå tilbake i tid. Til en iskald januarkveld i 2010 i en leilighet ved Nidelvens bredd i Trondheim. Den kvelden sto også Château Ausone på bordet. Men ikke hvilken som helst Ausone. Dette var årgang 1945, det året da det endelig var blitt fred i Europa og druene feiret med å gi vinbøndene århundrets årgang. Tankene på denne gamle vinen surret i hodet mitt hele resten av dagen og jeg måtte finne fram skribleriene mine fra januarkvelden for over åtte år siden.
Blomstret i krig, høstet i fred
Trondheim, januar 2010
I ukevis før jeg smakte denne vinen visste jeg at det kom til å være en av mine beste vinopplevelser. Uansett hvordan det smakte. 1945 blir flere steder beskrevet som århundrets beste årgang. 1945 er et spesielt år. Da disse vinstokkene satte skudd og blomstret var det krig. Men da menneskehender plukket disse druene var våpnene lagt ned. Freden var kommet. Det er bare en vin sies det, men jeg vet ikke, jeg. Det er mer en historisk reise pakket i en flaske. Et levd vinliv der det som er bare vin har utviklet seg mens verdenshistorien har rast forbi utenfor. Gamle viner får alltid tankene til å spinne.
Château Ausone 1945 ankom standsmessig til Trondheim, innpakket i silkepapir i baksetet på en Mercedes. Sjåfør var Christer Byklum, et kjent navn for alle som drikker Bordeaux, som også hadde skaffet flasken.
Flasken ble åpnet fem minutter på seks om kvelden. Korken ble forsiktig lirket ut, den var gjennomtrukket av rødvin, men i relativt god stand. Vinen helles i glasset. Den har en mørk, brunrød farge. Faktisk utrolig mørk til å være 65 år. Mursteinsrød kant når glasset holdes på skrå.
Jeg lukter på vinen. Duften stiger opp i neseborene, elegant, ikke påtrengende, litt avdempet og forsiktig. Vinen er enda litt lukket. Jeg svinger glasset rundt noen ganger. Idet vinen virvles får den en noe ulekker, kvalmende sopptone som demper seg etter noen sekunder og forandres til elegante lagringsaromaer. Tørket fiken, jord, lakris, viltkjøtt, noe dyrepels og kommmodeskuff. Aromabildet skifter stadig og får meg til å tenke på flakkende nordlys.
Prøvende tar jeg den første slurken. Vinen er syrlig og veldig frisk til å være så gammel. Det er nesten ingen garvestoffer igjen, men de som finnes er silkemyke og runde. Det smaker plommer lagret i en kjeller og søte jordbær som har ligget lenge på jorda i solen, sursøt frukt i munnen bak hjørnetennene. I hodet ser jeg for meg at det er som å slikke nedi hjørnet i en gammel skuff der det ligger sursøte kirsebær og rognebær. 65-åringen er i aller høyeste grad i live og har en fantastisk lang ettersmak som bare varer og varer og varer. Blir mer og mer kompleks og avslutter med en nøtteaktig finish.
Flasken har vært åpen i 25 minutter da jeg kjente de aller første tegn på noe gammel madeirakarakter. Men ikke type døende og buljongaktig. Jeg ble litt skremt, (eller egentlig ikke, dette var jo noe som kunne skje) men vinen holdt seg i flere timer på dette nivået uten å dø.
Tilbake i nåtiden
Noe av det artigste med fine wine er å ha tid til å følge vinen i glasset over mange timer. Slike viner gir nemlig ikke fra seg alle sine hemmeligheter i løpet av noen få slurker i en nyhetssmaking. De tre årgangene Château Ausone fikk dessverre ikke like mye oppmerksomhet jeg gjerne skulle viet dem, men det var vitterlig et velsmakende møte.
Château Ausone 2015
Helt tett, mørk farge. Konsentrert duft av plomme samt et lett parfymert hint med noe som minner om blomsterduftende badeskum. Fyldig, rik og konsentrert vin med stor og flott dybde. Tanninene er modne og søte, men strammer skikkelig grepet om frukten. Mye mørke bær som legger seg lagvis med lakris og mokka. Rik og flott, men trenger tid til utvikling. 94 (96) poeng
Château Ausone 2008
Kjøligere årgang som får fram terroirpreg på en helt annen måte enn de store, varmere årgangene. Her er det urter, bakt paprika og mørke bær på duft. Kjølig frukt i munnen, plomme og solbær, fat, lær og modnet kjøtt gir kompleksitet. Fast struktur, frisk syre og et saftig bærpreg som kiler i ytterkantene av munnfullen. Lang, rik og saftig ettersmak. Drikker fantastisk nå og vil bare bli bedre de neste 10 årene. Klassisk. 95 poeng
Château Ausone 2005
Til tross for at dette er den eldste av vinene er det den som jeg opplever som mest forknytt og stram. Her trengs det mer tid. Ung og lukket, får ikke fram noe særlig på duft her. Fyldig og konsentrert, masse tanniner med en finkornet tekstur, mørk frukt, seder og blyantspiss i ettersmak. Litt heit alkohol. Trenger mye mer tid for å vise frem frukt og kompleksitet. 93 (95) poeng