Det er søndag, solskinn og skiføre. Jeg kliner på rød smurning og går i vei. Det er ingen andre skispor her, ingen folk. Bare meg og en ravn som kretser over tretoppene. Jeg følger en sti med dyretråkk, dype spor i løypa, og smiler litt over fantomskiløperne som sikkert hadde vært sure hvis de hadde gått her.
Idet jeg kommer ut av skogholtet flakser en orrhane opp og flyr skrått over myra i lav høyde. Konturene av den svarte fulgen tegner en skarp kontrast mot den hvite snøen. Fuglen får meg til å tenke på Burgund, på Grand Cru vinmarker, på pinot noir. Perfekt følge til skogsfugl. Jeg får en underlig fornemmelse av modne jordbær, på løv som ligger på bakken om høsten, på kirsebær som er både søte og litt sure på en gang. Det gnistrer og glitrer i den hvite snøen og jeg tenker at det egentlig er ganske fint å gli over et teppe av diamanter med smaken av god pinot noir i munnen.
I enden av sletta kommer jeg over en grop i snøen. Et stort dyr har tatt seg en hvil her. Fra gropen går det store, dype spor. Jeg ser for meg elgen som løfter de lange bena sine, synker ned i snøen og tråkker seg møysommelig inn i skogen. Jeg tenker på elgfilet og traktkantareller. På moden Brunello. Jeg kjenner duft av rød frukt blandet med svisker og lær. Det er noe vilt over Brunello, som elgen har den stor trevlete struktur, helt motsatt av den silkemyke munnfølelsen til burgunderen. Den er ikke forførende og delikat, har ikke de røde bærene. Den smaker plommer, solmodne tomater, overmodne moreller og søt tobakk. Jeg tenker på at jeg har igjen en magnumflaske av Brunello Col d’Orcia i kjelleren etter fødselsdagen min i september. Jeg blir litt glad av å tenke på det.
Jeg går videre forbi elgsporene, over den lille myra der multene alltid kommer først om sommeren, og kommer så til en bakke. Siste bratte nedoverbakken før jeg er hjemme. Jeg er ikke så glad i nedoverbakker, men setter utfor likevel.
Når jeg straks etterpå ligger der og kaver i snøen halveis nede i bakken tenker jeg at nå… ja, nå hadde det vært innmari godt med en dram!
