Svalbard dag 7: Ny-Ålesund og Signehamna

Vi våkner på ekspedisjonens siste hele dag til nok en dag med pent vær. Vi har kommet tilbake rundt Spitsbergen og er på vei inn Kongsfjorden mot verdens nordligste by, Ny-Ålesund. Gruve- og forskerbyen har sommerstid rundt 200 innbyggere. Vinterstid er det kun rundt 20-30 personer som klamrer seg fast her.

Ny-Ålesund er kjent for tre ting – Roald Amundsen og hans polarferder, gruvedrift og forskning.

• 

• 

• 

Kort oppsummert: Roald Amundsen hadde Ny-Ålesund som base for sin flyvning til Nordpolen i 1925 og sin ballongferd med luftskipet «Norge» året etter.

Området er rikt på kullforekomster. Kings Bay Kullkompani ble stiftet i 1916, og staten overtok aksjene i selskapet i 1933. Det var mange ulykker i gruvene og den alvorlige Kings Bay-ulykken i 1962 der 21 gruvearbeidere døde førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av.

Gruvedriften ble avviklet i 1963. I dag er det forskning som er viktig og mange land har egne forskningsstasjoner her. Her er det ikke mobildekning siden signalene kan forstyrre de følsomme måleinstrumentene forskerne bruker. Fiberkabel er trukket fra Longyearbyen til Ny-Ålesund for å sørge for skikkelig kommunikasjon og tilgang på internett.

Vi blir med Truls på en runde i byen. Det er fort gjort. Vi skal deretter gå bort til masta der Amundsen, Ellsworth og Nobile fortøyde sitt luftskip foran ferden over Nordpolen. Masta står noen hundre meter utenfor byen, og der er det ikke trygt å gå alene siden det er utenfor «isbjørnsikker» sone. Det er observert et par bjørner i området, så det tas ingen sjanser. Så vi får nok en gang væpnet eskorte for å se på det som sees bør.  

Etter rundturen hadde vi egen tid og vi kikket på den gamle telegrafstasjonen og var innom butikken for å kjøpe med noen suvenirer. Jeg hadde tenkt å sende postkort fra verdens nordligste postkontor, men det ble med tanken. Båten skulle snart gå og jeg hadde på ingen måte tenkt å være igjen i Ny-Ålesund i vente på at en eller annen båt skulle komme innom og la meg få sitte på tilbake til Longyearbyen. Det er ikke mange andre måter å komme seg her ifra. Byen har egen flystripe, men så vidt jeg vet kan ikke privatpersoner kjøpe flybillett sånn uten videre.

I 12-tiden gikk båten videre til siste stoppested på turen, Signehamna. Nok en gang var det zodiak bort til strandkanten der vi skulle gå tur til restene av en gammel tysk værstasjon fra krigens dager. En kort vandretur tok oss til den delen som hadde vært ubemannet. Den bemannede delen lå på en lavere høyde et lite stykke unna.

Det var ikke mye som var igjen, hverken av den bemannede eller ubemannede posten. Det var rustne oljefat, en gammel gummistøvel, knuste flasker, brent treverk, rustne fjærer og andre saker og ting. Det så ut som et utbrent bål der det var brent gammelt skrot. Det var vel det som hadde hendt også. Noen hadde satt fyr på stasjonen etter tyskerne kapitulerte, men nå forbyr Svalbard-loven å rydde opp. Alle ting som er eldre enn 50 år må ligge slik det gjør. Selv om dette minnesmerket ikke er særlig vakkert er det historie og interessant.

Været var, som vanlig, strålende. Ullgenseren måtte av, jakka ble bundet rundt livet, solbriller på.
Naturen var også, som vanlig, strålende. Et fuglefjell med sitt skrik og skrål kneiste i bakgrunnen, steilt opp fra den blåturkise fjorden. Et lite vann lå nede mellom høye fjell, der hekket det også fugler. Det luktet vår på fjellet og solen badet hele heia i varmt lys. Siden vi hadde det så fint og folket syntes det var greit terreng og gå i fikk vi gå opp på en topp til og nyte utsikten innover fjorden mot Lilliehöökbreen.

Tilbake på båten tok vi en sving bort til Lilliehöökbreen og skipet seilte langs brekanten. Jeg sto på dekk og fotograferte. I lett frossen tilstand. Nok en gang var naturens fryseboks et vakkert skue. Blå og hvite fargenyanser, det smalt og knitret og poppet i isen i vannet. Breen knaket og etter et tydelig knak raste det ut en bit. Ingen vesentlig stor bit, men det bruste godt i vannet etter den, som et stort takras. Breens størrelse tatt i betraktning så var det sikkert en god del kilo is som falt ned, men det så ikke så voldsomt ut. Etter å ha stått en god stund og knipset bilder gikk jeg inn. Jeg visste jo egentlig at så fort jeg gikk inn ville det rase ut en stor bit som jeg ville bli ergelig over at jeg ikke fikk fotografert. Slik er jo loven. Men kulden vant og jeg gikk altså inn. Jeg hadde ikke sittet lenge inne før det kom et stort klank, en buldring og et smell. En solid isblokk raste ut, deiset i vannet, fulgt av en dusj av snø og is. En liten flodbølge skyflet seg bortover vannet, og jeg var veldig glad jeg ikke satt i en gummibåt foran breen akkurat da.

På denne reisen har jeg virkelig sett isbreens levende vesen. Den snakker, beveger seg og lever sitt eget liv. Tung, dyster, kald, utilnærmelig og vakker. Udødelig og sårbar. 

Tilbake i virkeligheten fra breens eventyrverden er det klart for siste infomøte om hva man kan finne på de timene vi har til rådighet i Longyearbyen og praktisk informasjon om avreisen i morgen. Vi avslutter som vi begynte med et glass musserende vin (som jeg mistenker er Henkell Trocken Sekt) og en skåltale fra vår russiske kaptein. Som russiske skåltaler flest er den ganske lang, med noen dype poenger om at vi møtes igjen en gang, for venner møtes alltid igjen for slik er det med vakre vennskap, eller noe i den duren. Så skåler vi for helsen og går ned til middag.

Farvel-middagen var nok en gang et hyggelig taffel der vi pleier våre nye, skjøre vennskapsbånd, som sannsynligvis ryker temmelig fort (men vi møtes jo igjen hvis skjebnen vil). 

Kveldens foredrag handler om livet på Svalbard og det er ekspedisjonsleder Truls som forteller sin historie. Foredraget pendler mellom informasjon og personlige beretninger om året i Longyearbyen  og Truls’ forhold til Svalbard. Det er nære på noen ganger, men historiene holder seg akkurat innafor grensen for hvor privat det kan være. Det var fint å få høre personlige erfaringer og hva som gjør at man velger et liv her oppe, og etterlater hjertet sitt her når man drar hjem.

Nå er vår reise snart over, men hjertet… Vel, om ikke hjertet ligger igjen på Svalbard, så har ihverfall Svalbard flyttet inn i hjertet.

For alle dere lesere som har orket å lese alle mine daglige nedtegninger fra Svalbard: Takk for følget!