Sen vekking i dag. Klokken halv åtte kom den morgenfriske god-morgenhilsen fra ekspedisjonsleder Truls. Det var på tide og stå opp.
Dagens første aktivitet er zodiakcruise langs Monacobreen innerst i Liefdefjorden som er en arm av Woodfjorden. Breen har fått navn etter Prins Albert den første av Monaco da en ekspedisjon organisert av prinsen holdt på med kartlegging her i 1906-07
Avstand og størrelse er vanskelig å bedømme her oppe og breen så både stor og liten ut. Rundt 40 meter høy og 5 km bred er breens strategiske mål.
Breen er imponerende og vakker. Vi går ikke nærmere enn 500 meter siden det er forbundet med fare å være nærmere i tilfelle en del av breen skulle kalve og lage en flodbølge. Hvis så skulle skje måtte vi holde oss fast og kjøre så hurtig som mulig vekk fra bølgen. Ørlite ekstra spenning er fint.
Det er kald på en spesiell måte foran breen. I tillegg til de allerede kalde omgivelsene gir isbreen også fra seg et kuldegufs. Omtrent som å puste inn lufta når man leter etter noe nederst i en fryser (gjerne en pose med nedfrosne bær fra 4-5 år tilbake). Vi er kledd for kulden med ull+fleece+ull+jaktdress+lue+votter+ullsokker+varme sko og fryser ikke.
Vannet rundt oss er turkisgrønt og stille. Det yrer litt, skydekket ligger lavt og det er noe tåke. Dette er perfekt vær ifølge Truls, siden fargene kommer veldig flott fram under slike forhold. De to timene vi tilbrakte foran breen ga noen fantastiske inntrykk. Blå og grønne isfjell i vannet, blikkstille hav med speilbilde av de vakre isskulpturene, den steile breveggen i blått, grønt, hvitt, grått og nesten svart. Vakkert. Det var litt som i den gamle Supermann-filmen fra 1978 der kjekke Christopher Reeve drar til sitt Fortress of Solitude i det arktiske isødet for å finne fram til hemmelighetene fra sine forfedre fra Krypton. Jeg var hemmelig forelsket i Gene Hackman som spilte Lex Luthor, men det er en helt annen historie.
Det jeg prøver å si er at det hele føltes som å være i en annen verden. Det knitret og knaket og poppet i isen. Det var lyden av å seile i puffet ris og følelsen av å være et utenomjordisk sted omringet av iskald skjønnhet.
Vi cruiset rundt i et par timer. Propellen på 50-hesteren fikk ordentlig kjørt seg blant isklumpene og kjørte seg også helt fast noen ganger. Etterhvert kom vi tilbake til Ocean Nova der en god, varm lunsj ventet.
Til dessert ble vi servert nok en isbjørn. På en avlang, brunfarget øy med noen grønne vekster her og der ruslet den. Fram med kamera, opp på dekk. Skipet dreier og vi får se lenge på bjørnen. Fantastisk med en slik ekspedisjon. Ingen tidspunkt er faste, skipperen er fleksibel og stødig. Skipet snur og svinger hvis det er noe som dukker opp. De som bruker kikkerten på broa er oppmerksomme og fanger opp de minste ting. Informasjonen over høytaleren fra Truls og de andre guidene er alltid klar og tydelig, uansett hvor på skipet man befinner seg. Nok en gang er jeg imponert og fornøyd.
Dagens andre mål var Mushamna og den gamle nedlagte fangststasjonen der. Vi ankret opp i en liten vik i Woodfjorden, omtrent tvers overfor der vi seilte inn til Liefdefjorden tidligere. Sjøen var blitt mer frisk og gummibåtene tok det med ro inn mot land nedenfor fangsthytta. Selve Mushamna ligger i en lagune en liten kilometer unna hytta, men her er det mange snikende isbjørner så det er mer oversiktelig å gå i land her.
Fangsthytta blir brukt til overvintringsfangst av først og fremst fjellrev, men også sel, rype, kortnebbgås og polarrein. Hytta er laget av drivtømmer og er i god stand. Den er eid av den norske stat og brukes av Sysselmannen.
Tidligere innvilget Sysselmannen bruk av fangsthytte og fangstrett til kvalifiserte søkere som kunne bo her et år av gangen. Denne ordningen er nå avviklet inntil videre siden fangsrapporter viser at fangstgrunnlaget i området er svært begrenset.
Det var forøvrig i en lignende fangsthytte Stein P. Aasheim bodde et år og laget dokumentarserien Aasheim – et år på Austfjordneset.
Av bevingede vesen så vi fjelljo, ærfugl og smålom. Turen hjem bød på en liten spasertur over bløt mark, grus, snø og steinstrand før vi klatret i zodiaken og returnerte.
Det ble klesskift og en kort hvil på lugaren, før infomøte, bildefremvisning og deretter middag. Maten er god på skipet. Ikke eksepsjonell, men god. Vinkartet er greit, hverken mer eller mindre. Denne delen av turen er altså helt tilfredsstillende. Det er ikke de store kulinariske høydepunktene, men det er heller ikke derfor vi er her. Men det er jo hyggelig med smakelige måltider likevel. Det er det absolutt godkjent.
Underholdningen denne kvelden var stumfilmen “Luftskipet Norge over polen” om Amundsens ferd i luftskip over Nordpolen. Det var et artig historisk blikk, litt langdryg med mye før og etter turen, men det viser hvor mye polfarerenes eventyr betydde for folket på denne tiden.
Sengetid – men kveldsstellet ble avbrutt av isbjørnalarm. Isbjørn nummer 6 og muligens 7 (en unge) lå på stranden og sov. Opp på dekk igjen. Ingenting å se. Inn på broen. Der var Truls og Katrine og en annen gjest. Vi speidet gjennom kikkertene på bjørnen(e). Så sa styrmannen:– I think it is a rock, sir. En stor og en liten stein lå altså og sov inne på stranden. Mer var det ikke å si om den saken. Det ble ikke sagt noe heller, og ganske mange hadde tydelig sett isbjørnene og nektet å la seg overtale om at det faktisk ikke var isbjørn. De ble faktisk litt fornærmet.
Isbjørntelleren står fortsatt på 5.
Legg inn en kommentar