Jeg har nylig kommet hjem etter en uke med jobb og studier i London, og i bagasjen ligger blant annet tre gode restaurantopplevelser. Skal du til London og ønsker et spesielt godt måltid (med tilhørende temmelig stiv prislapp) er dette gode valg å gå for. Jeg noterte meg ingen ting underveis, så dette er bare spontane tips etter hukommelsen og ingen restaurantanmeldelse. Husk å bestille bord!
Hakkasan Mayfair
Asian fusion kjøkken, livlig atmosfære og helt stappfullt.
Vi var en gruppe på rundt 15 personer plassert i eget avlukke med tykt, lydisolerende forheng.
Måltidet besto av en rekke små retter, blandt annet fantastiske dim sum, Wagyubiff, Satay-kylling, Silver Cod i champagne og honning. Svært gode og varierte smaker, utmerkede råvarer, harmonisk krydret.
Vinkartet er stort, men ikke enormt. Delt inn ulike kategorier (Curious wines – uvanlige druetyper, Spiritual wines – biodynamiske, Terroir-viner etc.) og sorterer fra lett til fyldig i hver kategori.
Vinvalget sto undertegnede for og vi drakk fire forskjellige viner:
Keller van der Fels 2012 (£66) – fordi den passer til alt av disse asiatiske smakene, sterkt krydret, mildt krydret, mye eller lite smak. En svært versatil vin å ha på vinmenyen.
Contino Graciano 2007 (£134) – fordi jeg elsker Contino og klarer ikke la være å bestille graciano’en når jeg kommer over den. Passet til Wagyu-biffen, men ikke topp valg matmessig. Vidunderlig vin likevel.
Ridge Lytton Springs 2011 (£108) – fordi sødmefull og konsentrert zinfandel ikke er så dumt til krydret mat hvis man vil ha rødt. Når den i tillegg har friskhet og så livlig frukt som Ridge lager så er det bare lekkert.
Stanton & Killeen Rutherglen Muscat – (£42 for halv flaske). Rutherglen Muscat er så vidt jeg vet ikke å få i Norge, mørk, hedonistisk sirupsaktig muscat som passet utmerket til sjokoladedessert.
Galvin la Chapelle
Klassisk fransk i et gammelt kapell med stor takhøyde.
Samme gruppen som over, nå i eget område i andre etasje – mezzanin heter det vel, med utsikt ned på de andre gjestene.
Glitrende måltid fra start til slutt. Jeg spiser sjelden opp all maten min på restaurant, men her måtte jeg jobbe hardt for å undertrykke trangen til å slikke tallerkenen etterpå.
Forrett var krabbelasagne med smørsaus, en smaksrik og elegant rett. Det var fortsatt jeg som hadde regien på vinvalget og her ble det hvit burgunder, nærmere bestemt Hubert Lamy Puligny-Montrachet “Les Tremblots” Vieille Vigne 2011. Svært lukket, men kom seg fint i glasset og komplimenterte maten med livlig syre, god fylde og smørtoner.
Hovedrett var Châteaubriand indrefilet og potetpure med trøffel. Mektig, særdeles mørt kjøtt og intense smaker. Vinvalg falt på Bordeaux og med budsjett å forholde seg til ble det Château de la Lagune 2007 (£189) , en vin jeg ikke har smakt siden jeg smakte den en primeur i 2008. Da vurderte jeg den høyt og jeg gledet meg til å se hvordan den var nå. 2007 drikker godt, er elegant med finkornet tanninstruktur, lær og plomme på smak. Utmerket til kjøttet og takler trøffelpotetpureen på strak arm. Restauranten hadde kun to flasker igjen, og siden vi var 15 personer måtte vi finne på nok et vinvalg. For å få inn et helt annet perspektiv plukket jeg ut Liger-Belairs Chile-eskepade, ikonvinen Aristos Dugue d’A Cabernet 2008 (£152), et svært beist av en cabernet med opulent cassis-frukt, paprika og fat. Nesten i kraftigste laget til maten og burde helst ha fått noen timers luft, men det var denne vinen gjestene husket best dagen derpå.
Dessert var ostekake med mørke bær som etter sommelierens anbefaling fikk møte Merlot Eiswein fra Østerrike signert Johanneshof Reinisch (£54 for halvflaske). Et nytt møte for meg og et meget godt valg med sin fruktige stil av røde bær og rips, fin sødme uten å bli for søt, lett, men ikke for lett til desserten.
La Chapelle disket opp med nydelig mat og et spennende vinkart, god service og er virkelig verdt en anbefaling. Romantisk bord for to neste gang jeg er i London med min kjære.
 |
| Brødkurven på Maze |
To personer, min kjære mor og jeg, 7-retter tasting menu med vinpakke. Bråkete og stressende, spesielt i starten. Første rett kom seilende før vi hadde funnet oss til rette, vi hadde ikke engang fått noe i glasset.
Man kan velge mellom to vinpakker til 7-retteren: Unusual eller prestige, den første med uvanlige viner av mer obskure druesorter og den andre mer klassisk tilnærming. Vi gikk for prestige. Vinkelneren rotet til første vin og ga oss en tørr Tokaji Furmint fra unusual-menyen istedet for champagnen vi egentlig skulle ha (Besserat de Bellefon cuvée des Moines Blanc de Blancs). Jeg sa ifra og vi fikk hanket oss inn i rett meny og fikk servert champagnen senere i måltidet. Ikke måtte vi betale for den ungarske furminten heller, så den tabben løste de godt.
Første rett sto alt på bordet og det var English Breakfast, et plastegg fylt med alle smakene fra frokost: egg, bacon, tomatbønner, ketchup og majones med toast på siden. Nyskapende og morsomt, men ikke det helt store på smak.
Rett to var marinert tunfisk, iberico-skinke og avocado-pure og herfra begynte det å gå på skinner. Fersk smak på tunfisken, smaksrik skinke. Vinen til dette var Ch. de Pibarnon Rosé 2012 fra Bandol. Fungerte godt til tross for litt forstyrrende tanniner til skinka.
Så var det over til gåselevermousse, røkt and og pære der vinvalget var kreativt og meget godt. Peller Estate Ice Cuvée NV er musserende vin laget på champagnemetoden iblandet en dæsj Icewine. Det ga akkurat sødmen gåseleveren trengte, uten å bli for søtt. En tung Sauternes til tredje rett hadde vært i meste laget, så dette var lurt, og en av de beste løsningene jeg har vært borti til Foie Gras i en stor meny.
Rett fire byr på dumplings med hummer, tigerreke og laks og Puilly-Fuissé VV 2011 fra Denis Jeandeau. Supergodt begge deler.
Måltidets høydepunkt var rett fem som var andebryst og konfiterte andelår med traktkantarell, erter og bønner. Anden var bare himmels og perfekt krydret. I glasset var det Elvio Cogno Barolo Cascina Nuovo 2009. En ukjent produsent for meg, men som jeg etter dette møtet ser meg nødt til å bli kjent med. Her syns jeg Maze var litt knipne med vinen. De kunne godt spandert på en litt rausere skvett rødvin til hovedretten.
Vi begynner på dessertene, og først ut er en pre-dessert med bjørnebær og eple, lagvis med stekte brødsmuler ala tilslørte bondepiker. Disznoko Tokaji Szamorodni 2011 som følge passet bra. Selve hoveddesserten er mørk sjokoladeprofiteroles (hva nå det er på norsk) og ingefæris med Boal Madeira Henriques & Henriques 2000 som partner. Igjen en god kombinasjon med akkurat passe sødme og alkoholisk futt til å takle både is og sjokolade. Min mor fikk sitronterte siden hun ikke tåler sjokolade, og den var rett og slett magisk. Jeg satt med min sjokolade og misunte hennes florlette sitrussmakende kreasjon fylt i flakete butterdeig. Sauternes fikk hun også, men jeg husker ikke hvilken i farten.
Alt i alt ble Maze en god smaksopplevelse til £165 per pers for 7-retter inkludert prestige vinmeny. Samlebåndfølelsen klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra. Det ble litt mye stress og jeg følte egentlig ikke at de syntes det var så hyggelig å ha meg der som gjest (og jeg er egentlig en veldig grei og omgjengelig gjest tror jeg). Mulig var det også stress som førte til at servitøren veltet et glass med vann på nabobordet da hun hektisk stormet til for å brette servietten da gjesten gikk på do. Det ble ikke mindre stress av det. Lydnivået var høyt og det var vanskelig både å føre en samtale og å høre hva servitørene sa om mat og vin. Konklusjon: Minuspoeng for atmosfære og stresset betjening, men verdt det likevel fordi maten og vinmatchene var meget bra. Kanskje var det bare en litt dårlig dag.
God tur til London!
Legg inn en kommentar