Off-Topic: Hurra for Justin Bieber

Foto: Maria Kvernmo

Justin Bieber oppfordere sine unge fans til å tro på seg selv og følge sine drømmer. Er det så galt?

Dette er veldig off-topic på en vinblogg, men bloggen er min og jeg gjør som jeg vil. Jeg var nemlig på en av Justin Biebers konserter i Oslo forrige uke, og er temmelig lei av alle som synser og mener masse uten å ha vært der. Uten å tenke over hva den unge mannen faktisk sier og gjør og hva det betyr for de unge jentene som elsker sin helt.

Ja, for det er unge jenter det stort sett handler om når det snakkes om Justin Bieber. Unge jenter fulle av  glede, sorg, bekymringer, selvtillit som vakler. En hel masse berg-og dalbane-føleser i det voksne livets spede begynnelse. Som retter blikket mot Bieber og får utløp for alt som demmes opp. Hvorfor skal vi ikke ta alle disse jentene på alvor? Er ikke unge jenter med en lidenskap like mye verdt som unge gutter med en altoppslukende interesse kanskje? Gutter som sover med fotballen sin og trikser 3-4 timer om dagen? Eller som digger et tøft rockeband? Hva er det som gjør at jentene ikke får respekt for sin interesse?

Jeg var på konserten på torsdag. Dag tre i Bieber-maratonet i Oslo. Jeg var der med min datter, det må jeg innrømme. Jeg er nok ikke helt i målgruppen for denne konserten. Men jeg tar min unge datter på snart 15 år på alvor, og jeg ville være tilstede sammen med henne i det hun i ettertid karakteriserer som sitt livs største opplevelse.

Vi ankom Telenor Arena rett etter dørene åpnet, min datter og jeg, min svigerinne og hennes datter. To unge jenter på snart 14 og snart 15. Med gåsehud av forventinger og 105 dagers ventetid endelig tilbakelagt. Men nå var vi der. Vi var på Justin Bieber-konsert!

Stemningen bygget seg gradvis opp til en nesten uutholdelig vibrerende atmosfære av spenning. Hver lille justering av lys eller skimting av en fot på scenen utløste hyling og spenningen økte. Når det nærmet seg bristepunktet  begynte nedtellingen på storskjerm. 10 lange minutter.

3…2…1… Lysene slukkes og tennes, mobilene filmer, og så…så er han der. Justin Bieber! Arenaen på Fornebu eksploderer i et crescendo av hyling, gråting og jubel. Jentene våre ga seg helt hen og hylte, sang og danset seg gjennom knapt to timene det varte. Selv sto jeg med klump i halsen, og svulmende hjerte og glede over å oppleve så mye lykke på en gang. For de var så lykkelige, den unge fan-skaren til Justin. Så lykkelige. Justin ber alle ha tro på seg selv: Det er where would I be if you didn’t believe og you’re beautiful, beautiful… og never say never.  Og der og da, ja da hadde alle tro på seg selv. Glemt var kvisene, dumme foreldre, en opplevelse av svik fra en god venn eller kjæreste. Kanskje var man litt vakker likevel? Det var bare her og nå. Et øyeblikk av pur lykke, musikk og show.

Det var utrolig befriende å være på et arrangement der alkoholen ikke flommet (ser du, jeg klarer å få det til å handle om alkohol likevel). Å være på en konsert der publikum vender oppmerksomheten mot det som skjer på scenen, mot artisten, musikken og opplevelsen av å være tilstede i fullt monn. Slippe fulle mannfolk som grafser på rompa di i trengselen, og pisser opp- og nedetter gjerdet på grasshaugen på Valle, med panna mot gjerdet for ikke å miste balansen. Da konserten var over var det ikke den eiendommelige lyden av nedtråkking av ølkrus i plast som hørtes, men sprudlende glede over opplevelsen man nettopp hadde delt. Det er faktisk endel av disse menneskene som nå rakker ned på Bieber-fansen…

Justin Bieber er en av artisten i dag som virkelig har forstått betydningen av vår moderne tids måte å kommunisere på. Og han kommuniserer godt. Han forteller unge, sårbare jenter at de kan få til det de vil hvis de tror på seg selv. Hva kan være bedre enn det?