Ikke før hadde jeg skrevet det forrige innlegget som var så fullt av optimisme så ble det mørkt igjen. Min kjære fars kreftsykdom er av det aggressive slaget og nå går det dårlig. Men, ta det rolig, det skal ikke handle om kreft og sykdom i dette innlegget. Pappa er direkte årsak til min interesse for vin, og det er det jeg har tenkt å skrive litt om.
 |
| Sløyd-prosjekt – med skrivefeil |
Pappa har jobbet hele sitt liv i Vinmonopolet, og jeg har lært mye om vin gjennom ham. Fra jeg var ganske ung ble jeg ”drillet” i å gjenkjenne aromaer fra kjente druer, og jeg tegnet ofte kart der jeg plasserte inn kjente vindistrikt. Det var i grunnen mye i familien vår som handlet om vin og brennevin. Vi hadde et stort innrammet kart over Rioja på veggen og i seksjonen sto en figur av Johnnie Walker. I stua hadde vi et bilde mamma hadde broderte i korssting med motiv av forskjellige flasker og tilhørende glasstyper. Et år laget jeg en vinflaske i finér på sløyden til pappa i julegave. Silver White Port skulle det forestille, for det var det eneste vinnavnet sløydlæreren kunne.
Som barn fikk jeg av og til være med pappa på jobb. Jeg husker det ble stablet opp polets trekasser til bord og stol slik at jeg kunne sitte og tegne mens flaskene klirret og ble båret fra lager til disk og videre til tørste kunder. Da jeg var 19 begynte jeg å jobbe på polet selv, og pappa og jeg ble kollegaer i samme butikk et par års tid. Det var mange morsomme stunder.
Både min far og jeg har det med å forfølges av klønete uhell. Det er ikke uten grunn pappa gikk under navnet ”Knuser’n”. En gang klarte han å velte en flere tonn tung pappresse, en annen gang var det en pall (384 flasker) med tomflasker som deiset i gulvet. Gaffeltruck er en uberegnelig innretning.
Det var ikke alltid like morsomt å ha en løssluppen far, uredd for å være seg selv. Eksempelvis den gangen han hentet han meg på skolen med svart løsbart, alpelue på skrå og pariserloff under armen fordi de hadde fransk uke i anledning Beaujolais Nouveau-lansering.
Han var på fornavn med alle ”løse fugler” i Drammen der han en tid var butikksjef på Strømsø-polet, og han slo gjerne av en prat med dem. For ham er alle mennesker like mye verdt, uansett hvor de kommer fra eller hva de har råket ut for i livet. Det er jeg stolt av.
 |
| Vakkert bilde brodert av mamma |
Jeg fikk være med å heie fram Store Blå og Store Rød da Vinmonopolet deltok i begivenheten ”Ta Sjansen” i Holmenkollen. Det var tandemsykler bygget om til flasker som skulle forestille rødsprit og blå isopropanol som deltok. Siden alkoholreklame, da som nå, ikke var tillatt var det den tekniske spriten som fikk æren av å representere polet. Busslaster med polfolk ble fraktet fra Hasle til Kollen, og hvem tror dere dro i gang ”pol-brølet” da gode kollegaer datt i vannet? Jo da, helt riktig. Det var Roffer’n.
Jeg fikk barneleddgikt som 6-åring, og når pappa fulgte meg på kontroll på Revmatismesykehuset i Oslo var det som regel besøk på et eller annet av hovedstadens polutsalg etterpå (han jobbet på den tiden som konsulent ved hovedkontoret på Hasle). Etter vi hadde snakket med butikksjefen på det gjeldende polet, og han (det var alltid hanner på den tiden) hadde spurt pappa om han hadde med seg en liten assistent, hvorpå jeg nikket, stolt og alvorlig over å inneha en så viktig oppgave, var det restaurantbesøk på programmet. Hovedstadens italienske restaurant Mama Rosas ferskenfargede interiør med gulldekor imponerte en ung pike, kinesiske restauranter var usedvanlig eksotiske og erverdige Grand Café ble selvfølgelig også prøvd ut.
Dette var tidlig 80-tall. Etter jeg ble voksen har vi fortsatt med våre restaurantbesøk. Nå har vi løftet besøkene noen hakk, og våre siste restaurantbesøk var Baltazar i Kirkeristen, Ylajali på St. Olavs Plass og Fem Bord i Trondheim. Gode minner og mye god vin har det blitt.
Pappa er en sosial mann, glad i å synge og prate, glad i god mat og vin. Ironisk nok har kreften tatt fra ham alt dette. Han får mat gjennom et hull i magen, puster gjennom et hull i halsen og kommuniserer ved hjelp av penn og papir. Et av hans store ønsker er å oppleve at jeg består Master of Wine-eksamen. Det ser ikke så lyst ut for at han skal få oppleve det akkurat nå, men hans ønske legger ikke akkurat noen demper på motivasjonen. Den som lever for se, heter det visst…
 |
| Pappa’n min (på Ylajali i 2011) |
Legg inn en kommentar