Marques de Murrieta – I grevens tid

Eiendommen i Rioja ble grunnlagt i 1852 av Luciano Murrieta. Etter tre år i Bordeaux der han fikk inngående kunnskap om moderne vinteknologi ønsket han å bringe sin kunnskap til Rioja. Luciano Murrieta er ofte omtalt som far til den moderne vinproduksjon i regionen, og ble adlet til markisen av Murrieta i 1907 av dronning Isabel 2 grunnet sin pionervirksomhet. Den barnløse markisen døde i 1911. Eiendommen ble overtatt av nevøen Julian Olivares, før far til dagens driver kjøpte eiendommen med det mål å gjøre det til et av verdens beste vinhus.

– Jeg husker min far kom hjem etter å ha kjøpt Marqués de Murrieta i 1983, sier Vicente Dalmau. Jeg var 13 år og min far sa: – Mor, jeg har kjøpt Marqués de Murrieta! Min mor ble forskrekket og gispet: Du må ha drukket. Greven ler hjertelig. Så blir han brått alvorlig. – I 1996 døde min far, bare 48 år gammel. Jeg fikk ansvaret for de to eiendommene. Jeg var så ung, men familien ville føre min fars påbegynte livsverk videre. – Vi er en familieeid bedrift. Dette er viktig. Vin er som et menneske. Det fungerer best når det er en del av en familie og ikke en del av børsen.

Alle druene hos Marqués de Murrieta  kommer fra egen eiendom. Det er utypisk til å være Rioja der kun 9 % av vinmarkene er eid av bodegaene selv. De resterende 91 % er eid av private druedyrkere og kooperativer som selger druer til de store aktørene. Druesortene de dyrker er tempranillo, graciano, mazuelo og garnacha. De har også en parsell med cabernet sauvignon. Lovverket i Rioja forbyr i utgangspunktet cabernet sauvignon men Marqués de Murrieta plantet parsellen for 55 år siden og har aller nådigst fått beholde vinstokkene som en eksperimental sort hvis de ikke snakker så høyt om det.

Vi får bot hver gang vi snakker om cabernet sauvignon. ­– Ha-ha-ha, det er derfor vinen er så dyr.  Vi må betale veldig mange bøter til appellasjonsmyndighetene… 

Den snakksalige greven er i ferd med å glemme tiden, og vi haster oss i gang med selve smakingen. Først ut er den hvite Pazo Barrantes Albarino 2010 og den ordinære røde Marqués de Murrieta Ygay Reserva 2006. 

Duft av hvite blomster, hegg (slik den dufter utendørs), krydder, pelargonia/muskat. Fet og fyldig, mye syre langt framme i munnen, ikke så mye bakover. Smak av hvit fersken, krydder. Lang ettersmak der frukten kommer tilbake, men også denne litt krydderaktige tingen som minner om muskat.

Denne vinen står for 85 % av produksjon hos Marqués de Murrieta. Det er ikke lett å produserer volum og kvalitet sier Vicente Dalmau Cebrián-Sagarriga. Det er lettere å få kvalitet i små volum, men de bestreber seg etter kvalitet også her. Gjennomsnittelig avkastning er 5500-6000 kg/ha. Appellasjonen tillater 6500 kg. Druesammensetningen er tempranillo,  garnacha, mazuelo og bittelitt graciano for å få litt syre i den varme 06- årgangen. Mange produsenter glemmer graciano og mazuelo. Det dyrkes mindre og mindre graciano og å finne mazuelo er nesten umulig. Marqués de Murrieta Reserva 2006 har tung frukt, smak av råsaft, solbær, rips og fat. God lengde som til tross for mye eik tar med frukten helt ut. En god og fruktig Rioja Reserva til en pen pris. 

Da faren døde i 1996 etterlot han seg en stor tomhet i vinhuset. Det å skape en egen identitet ble viktig. Vicente Dalmau ville prøve å skape en ny og moderne stil i Rioja.  – Jeg måtte  introdusere meg selv til vinverden og kalte derfor vinen opp etter seg selv. – Den heter  Dalmau, som meg. Greven stråler idet vinen skjenkes i glassene.

Vi skal smake de to årgangene av Dalmau. Bestillingsutvalget selger diffuse 2003/2004 med varenr. 55335 til kr. 659, 50. Drumixen er 85 % tempranillo, 10 % cabernet sauvignon, 5 % graciano. Inneholder ikke noe pressvin, ekstraksjon ved pumping-over, gjæring og malo i fransk eik, slankere stil til å være så stor vin. Cabernet-andelen gjør det vanskelig å smake at denne kommer fra Rioja.

Her er det mer overmoden frukt. Den er også konsentrert, men med bløte tanniner, smak av plommer og sjokolade, rik og sødmefull.
Dalmau-vinene er laget med kløkt og kompetanse. Minner mer om en moderne Ribera del Duero enn Rioja. Har lyst til å prøve disse to om en 10 års tid for å se hvordan de er da. Slik de fremstår nå mangler de det lille ekstra som gjør meg villig til å bla opp over 600 spenn. Men gode viner, bevares.

Capellania er navnet på en enkeltvinmark. Vinstokkene er 45 år gamle og det produseres 20 000 flasker. Her er det benyttet ny fransk eik for første gang på de hvite vinene. 100 % viura.

Vinen starter med å være litt lukket, men kommer sakte, sakte, og byr på oksiderte epler, appelsinblomster,  sitrusskall og mineraler. Vinen er tørr, fyldig, subtil og delikat, med en nesten floraktig nøtteaktighet. I utgangspunktet en lett oksidert stil, men det oksiderte trenges i bagrunnen når det kommer så mange nye elementer til i smaksbildet. For å vise seg ordentlig fram trenger den å dekanteres og ikke serveres for kald. Flott vin!

100 % viura dette også. Dette er fortsatt den gamle stilen, med gamle amerikanske eikefat i 32 måneder. De jobber nå mot å nærme seg Capellania i stil og metode. Eleganse er et stikkord. Fokus er mer frukt uten å ekstrahere for mye og ikke ødelegge med for mye eik. Amerikansk eik er del av identiteten. Vinen skal bringes fremover uten å glemme tradisjonene.

Så er det klart for Castillo Ygay. Vi er kommet til avlutningsdelen, eller finalen om du vil. Det er en ny era for Castillo Ygay. Marqués de Murrieta moderniserer stilen også for toppvinen. Det er tre forskjeller på den nye og den gamle stilen av Castillo Ygay.  Før ble de beste druene fra hele vinmarken benyttet. I dag kommer de bare fra ett sted. Den gamle stilen inkluderer videre bruk av graciano og mer tid i gammel eik. I den nye stilen ønskes en mer fruktig stil og mer balanse mellom frukt og eik. De bruker nå ny eik fra starten og opp til 10 måneder. Så stikker de om og vinen fortsetter modningen på 9-10 år gamle fat. Til tross for den nye retningen har de valgt å beholde den gamle tradisjonsrike etiketten.

Det er vanskelig å sammenligne de to stilene. 91 og 78 er gammel stil, mens 04 og 01 er den nye stilen. Da må du også ta med tidsaspektet i regninga. 91-årgngen har 10 års forsprang på 01 uansett.

Druene kommer fra La Plana som ligger i øvre del av Ygay-vinmarken. Mazuelodruene har avkasning på så lite som 1500 kg/ha. Den gjærer på fransk eik, mens tempranilloen gjæres i stål.

Tett, dyp blårød farge. Duften gir tradisjonell riojaduft, bringebær, lakris og fat. En elegant nese. Åpner seg mer i glasset, den trenger tid, mineraler, middels fyldig og vel så det. Jeg noterer inntrykk fra duft og smak om hverandre. Rød frukt, sigarboks, røkelse, sopp,  lakrisdrops, Kongen av Danmark. Jeg ønsker meg litt mer frukt i munnen og tanninene er ganske tørre. Det skal bli interessant å smake denne etter to tiår og se hvordan den nye stilen vil være da.

En duft av plommer og overmoden plommekjeller, oksiderte epler – nesten calvados-aktig er det første jeg noterer. Fyldig i munnen, tørr finish, ikke så mye eiket, men likevel noe bitterhet.

Det er fortsatt plommer som kommer fram, men ikke den overmodne plommekjelleren. Videre er den noe animalsk, dyrepels, bålrøyk. Fyldig, fatpreget, med mørk frukt, bringebær.

Tørr, lite frukt i munnen, nesten noe oksidert eple over denne,  frisk,  men faller sammen og går mot tynn og syrlig, rips. Kommode. Vicente Dalmau sier den kan stå time på time i glasset, men jeg synes den faller sammen ettersom minuttene går.

1978 er en historisk årgang. Denne vinen har vært på eikefat i 216 måneder, altså 18 år.  Fatene rommer 225 liter og innsiden er full av vinkrystaller (tartrater). Det kommer dermed ikke inn så mye luft. I tillegg toppes fatene opp jevnlig. Vinen ble tappet i 1998 og den har dermed modnet 13 år på flaske.

Kompleks aroma, elegant, frisk nese til å være 33 år gammel med så lang fattid. Imponerende. Nyper og dadler er fruktkarakterer jeg får tak i. Frisk, pen syrlighet, god frukt. Igjen er jeg overrasket over at det er så mye frukt etter all den eiketiden. Nyper, tørket fiken (men ikke så søt), rognebær uten den karakteristiske bitterheten, tørt mandelpreg i finish. Lang, lang ettersmak. Det var kun 60 flasker igjen på lager hos importør 1. oktober. Nå ligger det et par av disse i min kjeller.