I løpet av dette året avvikler jeg mitt liv som melkebonde. I flere hundre år har det vært ku på Hammerfjeld Gård. Nå er det slutt. Jeg dukket opp på gården i 1997. Jeg var utdannet advokatsekretær og kom direkte fra leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, totalt blank på både ku og landbrukspolitikk. Jeg syntes bønder var late, bakstreverske, subsidiekåte og bondske. Bondefordommer? Jeg hadde dem alle. Jeg trodde bonden var en endimensjonal felleskjøpskledd figur som spytta snus, lukta vondt og hadde late dager på sofaen. En tulling som gikk med henda dypt i lomma, snakket lavt og uforståelig med setninger som ”Sjå, der kjem krøttera ut tå skogja” mens han myste mot sola under capsen.
Sakte, men sikkert begynte min læreprosess. Bønder var ikke så veldig forskjellige fra andre mennesker jeg hadde møtt tidligere. De kunne gå vanlig, snakke vanlig, de var vennlige og svært kunnskapsrike med et solid innblikk i det virkelige livet.
Jeg lærte å melke, å stelle ku og kalv og å stelle med landbrukspolitikk. Det må man nemlig gjøre som bonde. Landbruket er ei politisk næring som påvirkes av de politiske avgjørelser som tas. Landbrukspolitikk var et spennende felt å ta fatt på. Jeg engasjerte meg i faglag og lærte og lærte. Jeg fikk i en periode faktisk forbud mot å snakke om jordbruksavtalen etter sengetid av husbonden, så engasjert var jeg.
Landbrukspolitikk er et engasjerende tema. Det handler om maten vår, om landskapet, om kultur og næring. Ting er komplisert i landbrukspolitikken. Det vanskeligste er dog ikke målprissystemet, markedregulators rolle, jordbruksavtaleinstituttet, virkemiddelapparatet eller innholdet i kapittel 1150. Det som gjør det hele så komplisert er virkelighetsoppfattelsen av norsk landbruk. Den varierer fra person til person, forbruker, politiker og blant bøndene selv. Når vi alle har helt forskjellige oppfatninger av tingenes tilstand er det vanskelig å finne gode løsninger. Midt oppe i hele det ulne sammensuriet av ordninger sitter det ekte mennesker som får sin hverdag påvirket av løsninger som noen har bestemt er lurt. Flotte bønder som jobber og yter for samfunnet uten å få igjen det han fortjener. Verken økonomisk eller i anseelse fra folket omkring seg.
I disse dager pågår Jordbruksoppgjøret, og jeg kan konstatere at vår avgjørelse om å avvikle gårdsdrifta er riktig. Fra neste år skal det ikke lenger komme melkebil annenhver dag for å hente de 170 000 literne med melk vi produserer. Ingen slaktebil skal hente okser. Det blir 500 da jord til gode som ingen er interessert i å produsere noe på.
Etter snart 6 år med rødgrønn regjering er det tydelig at det ikke er politisk vilje til å drive lønnsom melkeproduksjon i Norge. År etter år med skuffende jordbruksoppgjør der håpet opphauses i forkant av både faglag og politikere skaper stor fallhøyde, og resignasjonen når avtalen inngås har tæret på oss.
Norges Bondelag tar medansvar for utviklingen i landbruket på lik linje med regjering og departement ved å skrive under avtalen. Kritikk rettes derfor både mot faglag og politisk styring. Det er med stor skuffelse jeg registrerer at Bondelaget heller ikke i år har baller nok til å bryte de pågående forhandlingene med staten der resultatet ikke vil bli godt nok.
 |
| Oppvekst med dyr gir gode verdier |
Vi har selvfølgelig selv et ansvar for å ta grep om egen gårdsdrift og å drive godt og lønnsomt. Det har vi da også gjort. Det var moro å drive utvikling av gården til å begynne med. Bygge ut, bli større, kjøpe mer melkekvote, leie mer jord, starte tilleggsnæring, investere i oksefjøs, ny møkkvogn og ny traktor. Det var utviklinga som var målet. Ikke resultatet av utviklinga. Vi gjorde «alt riktig» i forhold til anbefalinger fra politisk og rådgiverhold og alle var så glade for det vi gjorde. Et engasjert ungt par med tro på framtida. Et eksempel til etterfølgelse. Vi fikk gunstige vilkår på tilskudd og lån, og investerte med arvede penger og har dermed en lav lånebelastning.
Men så…
Nå hadde vi fint fjøs, friske dyr, masse jord. Arbeidsmengden økte. Og økte og økte. Timene forsvant bare vekk mellom fingrene på oss uten å gi noe glede tilbake. Fra mai til oktober ligger arbeidsmengden fort på 12 timer om dagen – 7 dager i uka. Er været godt må det høstes gras et eller annet sted i stedet for å grille eller å dra på stranda. Klarer man å få seg en frikveld skjer det alltid noe. Tings iboende jævelskap er spesielt tilstedeværende på en gård. Ei ku som kalver, noen som bryter seg ut, akutt sykdom. Gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Man har alltid vakt. 24/7. Økonomien tillater ikke å leie nok hjelp, og den hjelp man leier er dessverre ikke alltid god nok. Det finnes svært mange dyktige avløsere som fortjener ros for sin innsats for bonden, men avløseryrket er ikke forbundet med stor prestisje og tiltrekker seg ikke horder med arbeidsvillige og dyktige mennesker. Vi har vært spesielt uheldig med noen av de vi har benyttet de siste årene. Da kvier man seg til å bruke ordningen. Det koster mer enn det smaker. Med et nytt og moderne fjøs er det blitt for krevende for mange avløsere som fungerer godt i gamle båsfjøs. Helgeavløser blir svært dyrt. Det koster flere tusen kroner for å ligge på sofaen en helg. Det blir en dyr middagslur. Å, hvor vi savner å kunne slappe av på sofaen med god samvittighet! Siste gangen vi brukte penger på ei frihelg uten at vi skulle noe spesielt sto avløseren utenfor soveromsvinduet kl 7 om morgenen og ulte og ropte. Han lurte på hvor mye kraftfor kalvene skulle få. Sove videre? Glem det.
Å være bonde er bare arbeid, og man får ikke betalt i hverken penger eller gjennom å føle folkets gunst. Se på kommentarfeltene på nettaviser og linker folk legger ut på diverse nettsamfunn. Bondehets der det er mulighet, og komplett mangel på forståelse. Medias fremstilling av landbruket er ensidig og feilaktig. De har de samme fordommene jeg hadde da jeg kom til gårds, men de har ingen å lære virkeligheten av. I jula i fjor sa det stopp. Jeg lot meg påvirke av media, av situasjonen i landbruket, av dårlig lønnsomhet og mangel på tid. Jeg følte meg så unyttig og som en klamp om foten på samfunnet. Det var meningsløst å produsere mat. Jeg visnet når jeg gikk i fjøset. Hadde ikke ork, og kunne knapt gjennomføre et melkestell uten å begynne å gråte. Kyrne gløttet på meg der de sto med melkemaskin på og tygde drøv. Undrende over min tristesse.
Er det håp om bedring for landbruket? Det finnes ikke noe bedre alternativ enn regjering der SP er med er det sagt. Mange ganger. Men når det ikke innfris på landbrukssida etter 6 år i regjering kommer det ikke til å skje. Viljen er ikke tilstrekkelig tilstede, og andre krefter viser ingen velvilje i det hele tatt. Andre sektorer, som samferdsel og kommune er viktigere enn landbruket. Det er på tide å se hva som gjøres og ikke høre på det som blir sagt. Jeg er mektig lei av fine ord og godblunking fra sleipe landbruksministere. Nå tar vi konsekvensene av Norges landbrukspolitikk og legger ned. Før kunne man alltids håpe at det kunne blitt bedre med en annen regjering, andre politikere. Nå er det ikke noe håp igjen. Det klattes på med små nødløsninger her og der, men ingen tør ta tak i det som virkelig må rettes på. Nemlig økonomien. Det kan enkelt illustreres med et eksempel fra tidligere i vinter da vi sendte tolv okser til slakt. For ”moro skyld” (det var ikke så moro, egentlig) sammenlignet vi et slakteoppgjør fra 1991 med det vi nettopp hadde fått. Kiloprisene var akkurat de samme som for 20 år siden. Så, på 20 år har prisene stått stille mens alle innsatsfaktorer med unntak av kraftfor har gått opp. Gjødselprisen har gått opp, dieselprisen har gått opp, timepris til elektriker, verksted, service på melkeanlegg etc har gått opp. Man trenger ikke engang ungdomsskolekurs i bedriftsøkonomi for å se at dette regnestykket ikke går opp. Nedleggingen er derfor i stor grad en bedriftsøkonomisk avgjørelse.
Vi tar ikke lett på å gi oss som matprodusenter og med det ikke ta ansvar for det kollektive samfunnet. Men å gå til grunne for alle de som ikke setter pris på oss er ikke aktuelt. Ei heller for å redde skinnet til politikere som ikke vil åpne øynene.
Da avgjørelsen om å legge ned endelig ble tatt tidligere i vinter ble det lysere enn på lenge. I hvert fall for oss. Vi har mange planer for framtida. Men solen er i ferd med å gå ned over landbruket i Norge, og idet jeg trykker ”publiser” på dette innlegget kjenner jeg nok en gang tårene trille…
 |
| I gode, gamle dager: Maria på ryggen til Mazai |
Tusen takk for tankevekkende og svært godt skrevet blogginnlegg. Trist å lese om beslutningen deres, men jeg kan ikke si annet enn at jeg skjønner dere. Som Oslojente og landbruksjournalist har jeg gått gjennom mye av den samme læringskurven som deg og havner stadig i samtaler hvor det kommer fram at virkelighetsforståelsen er totalt forskjellig i og utenfor landbruket. Lykke til med fremtiden på gården:) Hilsen Camilla ( som også måtte tørke en liten tåre på slutten av innlegget her)
Jeg skjønner dere godt, og har delvis vært der selv. Men jeg unner dere FRI og livsglede på en annen måte. Hvil dere, kos dere og tenk på at dere har gjort det dere kan. Og ikke minst fått mange gode erfaringer og gjort masse bra. Ønsker dere lykke til med det nye liv. Men du så sørgelig for samfunnet… og de kan takke seg selv. Når nesa er borte er det for sent å snyte seg…
Dette var trist å lese, kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Avsluttet som melkebonde i 2006 mye av samme grunn som dere. Mange og harde arbeidstimer lite fritid og en økonomi som er langt under det de fleste lever av. Så ble det hele toppet med et bondehatet som jeg den dag i dag ikke forstår, utakknemligheten, holdninger som ikke henger på greip. Mange fortvilte stunder i fjøset når det hele fikk helsen min til å svikte. Det var trist å si farvel til dyrene som forlot fjøset en etter en.
Har stilt meg på sidelinjen og heier på de som er igjen, de bøndene som holder ut trenger all den støtte og heiarop som de bare kan få. For jeg vet at det dreier seg ikke om timer på sofaen, som de fleste tror, men iherdig arbeid sent og tidlig. Ja, for det blir trist om solen går ned over norsk landbruk.
Dette var nok slik mange har det, og takker for fint skrevet innlegg. Det er heilt ufattelig at landet ikkje vil være sjølvforsynt med mat. Med denne farten i nedlegging må noko drastisk skje i løpet av dei neste 10 åra iallefall. Då vil det ikkje være fleire iigjenn. Håper i det langste at det er liv i oss enno ddå også.
Meget godt skrevet, dette burde inn i avisene slik at folk ser hvordan bonden egentlig har det.
Jeg er ikke bonde selv, men har nylig oppfylt en livslang drøm om et småbruk.
Min nærmeste nabo er en bonde som driver med gris og korn. Han løper rundt fra morgen til kveld, året rundt. Å være bonde er et slit. du går ikke hjem kl.4 og slapper av resten av dagen.
Media har en tendens til å framstille det som om alle matvarer er dyre på grunn av bondens grådighet. Jeg mener og har alltid ment at den største avansen havner hos alle de andre leddene i matvarekjeden, samt den avgiftskåte regjeringen.
Bonden har mest arbeid, men er den som får minst av kaka.
Det er vel en fattig trøst, men det er ikke alle vi «forbrukere» som «lider» av bondehat, mange av oss har forstått hva som egentlig foregår.
Lykke til videre.
Grethe E
Det var ei trist melding på en ellers grå dag. Ikke bare værmessig, men spesielt for at Bondelaget inngikk en sånn judas-avtale. jeg kjører ofte forbi gården deres, og har alltid hatt den oppfatninga at dette er nok et stødig og framtidsretta bruk, spesielt etter at dere bygde ut. Seinest i går formiddag så det så trivelig ut med kyrne og hesten på beite. Og tidligere har vi som oftest kikka etter Highland Cattel'ene.
MEN at virkeligheten ofte er en helt det vet jeg så vel etter 15 år som melkebonde. Jeg kan skrive under på hvert eneste ord i bloggen din. Jeg starta i 95 som melkebonde, bygde ut fjøset, flere dyr, mere kvote, jobba hinsides lange dager. Ble med og bygde samdriftsfjøs med robot i 2003…..og solgte i fjor melkekvoten. Hadde ikke engang fantasert om å kutte ut melka for noen år siden, det var bare de late det..:-)
Hvis jeg hadde fortsatt så hadde jeg i dag ikke hatt familie, helse eller økonomi igjen. Driver i dag med oppforing av okser og får faktisk tid til å være med i samfunnet. 7 åringen hadde aldri vært med ¨på karusellrenn på ski før…
Men det bekymrer meg stort at nå kan det se ut som om enda ei aktiv dame kan forsvinne fra landbrukets organisasjoner. Vi har så sårt bruk for dere! Vi karene trenger noen som kan se ting litt annerledes, akkurat som vi har bruk for å ha bønder som ikke er oppvokst med odel.Men noen som kommer utenfra og gir oss et spark i rævva….
Men jenter i landbruket blir det lite av framover, forbildene mangler. Her på Ørlandet var alle de flinke kvinnebønderne borte over natta. 7 åringen her på gården er nå mer eller mindre oppvokst i barnesetet i Case'n,men å lære seg å kjøre traktor:Nei, du skjønne d pappa at d e da ingen damer som kjøre traktor!!!
Men jeg ønsker dere lykke til videre, etter ei tung avgjørelse så åpner det seg mange muligheter.
Trist men forståelig slik situasjonen er. Jeg deler nok din frustrasjon over både regjering og Bondelaget (har alltid hatt mer sympati med Bonde og Småbrukarlaget). Valget mellom sultedøden med rødgrønn regjering, eller nakkeskudd med H/Frp er ikke et hyggelig valg. Det triste er at vi i Norge har redskapene som skal til for å skape et levedyktig landbruk gjennom landbruksforhandlingene, men vi velger å ikke bruke dem.
Takk for tankevekkende blogginnlegg som jeg fant på Roar Svenning's FB vegg. Har lagt det ut som min 17 mai hilsen til mine FB venner. Lykke til videre. Min kone, May, sier du bør satse på politikken med dine gode evner til å utrykke deg.
Det gjorde vondt langt inn i sjela mi å lese dette innlegget, for dette er jo, i all sin gru, sannheten om den norske landbrukspolitikken. Denne utviklingen tar noe fra oss som vi alle vil tape på.Takk for et utrolig godt innlegg, og lykke til med deres «nye» liv!
Fosendame.
Tack för ett väldigt bra blogginlägg! Jag fick tipset av min dotter som bor på jordbærgård i Lensvika, granne med en som slutat med kor. Du Heidi, jag håller med Bjorn Henry fru May: satsa på politiken! Det är verkligen för bedrövligt att folk inte fattar värdet av god djurhållning och lokalproducerad mat och att man inte unnar bonden att kunna leva på sitt slit och vara ledig nån gång. – Jag ska tipsa Arne Lindström om ditt inlägg; han är en kämpe av samma kaliber om du här i mina trakter. Hälsningar från Umeå, Sverige.
Tusen, hjertlig takk alle sammen for kommentarer. Det varmer godt 🙂
Jeg blir nok ikke å finne i politikken, men skal aldri slutte å engasjere meg på mitt vis for landbruket.
Heidi
Jeg har selv odel på gård, og leker med tanken på å overta… Men så er det dette med økonomien, slik som gården drives nå går det såvidt rundt. Dermed er det heller ikke spesielt fristende å overta når en vet at pappa jobber utrolig mange timer. Han er selv lei livet som bonde, det krever mange timer hver dag, hele året. Derfor sitter jeg fortsatt på gjerdet. Jeg ser tilbake på min idylliske barndom hvor mamma og pappa alltid var der slik at vi hadde god kontakt. Det er noe jeg selv ønsker for mine barn når den tid kommer. Men kan det veies opp i dagens samfunn hvor en alltid skal ha tid til alt annet enn arbeid? Jeg synes SP har skuffet i denne perioden, øsnker at de kunne gått hardere ut og krevd mer for bøndene! Jeg håper dere ikke angrer på avgjørelsen deres, og ønsker dere lykke til!
Dette er ikkje moro å lese. Men eg har stor forståing for dykkar avgjerd. Ein kan lure på kor langt utviklinga må gå, før nordmenn skjønar at me treng matproduksjon i dette landet.
Dagfinn Høybråthen klarte å få med seg Stortinget på ei svært kontroversiell avgjerdsle med røykelova. Han gjekk mot meininga til store delar av folket i landet vårt. Seinare har nordmenn erkjent at dei ikkje skjøna sitt eige beste, då røykelova vart innført.
Me treng tilsvarande framsynte og tøffe politikarar for å klare å snu utviklinga i landbruket. Men kvar desse politikarene er, kan ikkje eg sjå.
Difor er eg pessimist på vegne av norsk landbruk.
Helsing
Tor Hallvard
Kjære anonym som lurer på å overta gård,
Det er med tungt hjerte jeg leser kommentaren din, for dette er jo egentlig sakens kjerne. Ungdom grubler, vil ikke, kan ikke og bør ikke??? ta over gårder slik landbrukspolitikken føres i Norge idag. Mine barn som er 11 og 13 går glipp av ting de har lyst til å være med på siden mange ting foregår i fjøstida. Men jeg håper likevel de vil se tilbake på barndommen med positive øyne. De vokser opp med dyr og i naturen. De har god motorikk etter å ha klatret rundt i skogen, de har sett livet bli til med spede raut og forstår sammenhenger jevnaldrende ikke ser. De vet hvor maten kommer fra.
Tenk deg godt om før du tar over gård, se mulighetene, ikke invester over evne, og hvis du underveis ser at avgjørelsen om å overta gården var feil eller det blir for tungt så er det lov å velge om igjen. Så enkelt og så vanskelig er det. Ønsker deg masse lykke til i framtida, så kan vi jo krysse fingrene for at politikere og forbrukere våkner av tornerosesøvnen før det er for sent.
Heidi
Tusen takk for tankevekkende ord. Å må innrømme at en tåre trilla her. Jeg har dessverre altfor god forståelse for deres avgjørelse. Lykke til med framtidsplanene deres!
Elisabeth
Åh. Dette var rett og slett vondt å lesa.
Men som det var sagt tidlegare i kommentarfeltet, så må de nyta den velfortente fritida de får no!
Veldig godt skrive! Du fekk med alt det som alle innan landbruket veit, og altfor få utanfor bryr seg om å vite. Eg er sjølv «bondefrue» med jobb utanfor garden, og veit alt om det å ha fri, eller ikkje fri, og aktivitetar for ungane. Det er trist at ikkje samfunnet greier å trykke nok på politikarane for norsk matproduksjon. Det er trist å tenke på korleis landsbygda kjem til å sjå ut om få år……
Solbjørg
Kjempefint innlegg , jeg løper fortsatt og kommer nok til å gjøre det en stund også pga satsing og gjeld.kjenner meg godt igjen i tingenes iboende faenskap som dukker opp hver gang man skal unne seg ei pause.har stor respekt for deres avgjørelse. Hilsen bonden Sylte
Så flott du har beskreve situasjonen. Eg kjenner meg sånn igjen. Har vore med i «gamet» som melkebonde sidan 1987, og bit oss fast enn så lenge. Ikkje på grunn av den «fantastiske» landbrukspolitikken vår, men på tross av. Kvart år blir forventningane skrudd opp før jordbruksforhandlingane, om at i år må dei vel ha skjønt kva som må til. Og kvart år blir me like skuffa 🙁 Årets tilbud/ avtale var som å få ein knytteneve rett i fjeset!
Ofte held det hardt å motivera seg til å fortsetja, når ein føler at arbeidet ikkje blir verdsett, verken økonomisk eller på andre måtar. Det følest ikkje rettferdig at mange andre har ei begynnarlønn som er mykje høgare, og med mykje mindre arbeidsinnsats, enn gemalen og eg har tilsaman, med alle våre år i jobben. Og ikkje prøv eingong å seia at «det å vera bonde er ein livsstil, derfor får du vera fornøyd med «knappar og glansbilde» i betaling.»
Det å ikkje kunna følgja opp ungane på diverse aktivitetar, der det meste skjer i fjostida om kvelden, er også ein stor ulempene.
Men – er nok innerst inne ein optimist, som trur at folk fortsatt må ha mat, og at det (kanskje)ein gong i framtida vil bli rekna som verdifullt å dyrka/produsera denne maten.Det følest meiningsfullt å driva jordbruk basert på naturressursene som me disponerer.Så me prøver å holda koken ei stund til.
Lykke til med det nye livet dykkar 🙂
Det er trist når en person og i dette tilfelle en familie må legge sitt yrke til side fordi inntekten den genererer ikke skaper nok inntekter til å forsvare ressursene som legges inn. Landbruket er norges eldste næring og mye tradisjon, kultur historie er knyttet til det å dyrke jord, produsere melk og kjøtt. Jeg tror den vurderingen du har gjort om å legge ned driften er den samme som landbruks og finansministre er blitt tvunget til. Det lønner deg rett og slett ikke!! Verden er ikke som før og bonden kan ikke forvente å driftstøtte i større grad enn andre næringer. Selv arbeider jeg i en annen konkurranseutsatt sektor, som desverre ikke mottar den samme støtten som den næringen du nå forlater. På tross av det tilhører jeg en næring som vokser, og som skaper verdier for fellesskapet fremfor å belaste det. Jeg ønsker å kjøpe norsk skinke, men når den spanske smaker bedre og kunne vært billigere uten tollsatser er det vanskelig å forsvare det utgangspunktet. Jeg kan miste jobben min når min sektor (IKT) møter dårlige tider og møter konkurranse fra andre markeder. Det er jo ikke slik at staten kan regulere at et Faktura eller operativsystem skal ha en minstepris for at operatører i min bransje skal kunne drive fornuftig. Det fører til at aktørene som kan drive stort og effektivt nok lykkes, og resten må finne på noe annet. For å snakke landbrukspolitikk virker det på meg som om bønder har et utgangspunkt for alle sine diskusjoner om at det er et felles ønske for alle nordmenn om at vi må være selvforsynte og produsere sine egne landbruksvarer. Den oppfatningen tror jeg bare bønder har. Personlig ønsker jeg primært å kjøpe norsk, men ikke på bekostning av pris og kvalitet. Som en tidligere bekjent av deg er jeg lei meg på dine vegne og ønsker deg alt godt for fremtiden!! Jeg håper du skriver mer om vin og gjerne velger en videre karriere innenfor media- du skriver meget godt og jeg mistenker at din skriveevne vil kunne generere mer inntekter enn melk!!
Ble skikkelig lei meg av å lese innlegget ditt… Misforstå meg rett; du skriver svært godt og ærlig om en vanskelig sak som dessverre alt for få har sett viktigheten av; norsk landbrukspolitikk. Du virker som en fornuftig dame med bein i nesa; og når til og med mennesker som deg ser seg nødt til å legge ned drifta på en gård som strengt tatt burde vært driveverdig, ja, da sier det mye om det norske samfunnet.
Jeg er selv SP-politiker, og er ikke stolt av den landbrukspolitikken som har vært ført de siste seks årene. Det er vanskelig å få gjennomslag for sine primære ønsker i en regjering med flere partier som ikke ser viktigheten av norsk landbruk. Vi har en stooor jobb med å få folket til å forstå; forstå hvor viktig det er med egen matvaresikkerhet, bevare kulturlandskapet og bevare alle arbeidsplassene som landbruket genererer. Først når folket forstår, vil status endres og heves for forske bønder.
Jeg ønsker deg lykke til videre!
Et trist men utrolig bra innlegg..
Du bør få dette ut i avisene. Viktig tema, og dette er en tekst folk kommer til å huske.
Synd det gikk som det gikk, men lykke til videre.
Ingen ku på Hammerfjell gård
Egentlig skulle jeg vært den første til å gi tilbakemelding, men det var bare så altfor mye å ta inn så jeg trengte litt tid.
Som du vet, vokste jeg opp på Hammerfjell Gård (bedre kjent som Aunet), og vet at landbruk ikke er en sofajobb. Jeg har selv deltatt i en del gårdsarbeid, og har gjennom år sett mye av andres heldøgnsinnsats for fint lite lønn for strev, men visste ikke at det er blitt så håpløst som det er nå.
Det er smertelig å vite at alt arbeidet, planleggingen, satsingen og forhåpningene skulle vise seg å være forgjeves. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det oppleves for dere, det må være omtrent som å ha kommet i klørne på Judas. Dere har min fulle sympati.
Landbrukspolitikk er ikke mitt gebet, men jeg hadde tidligere såpass god kjennskap til skolepolitikk at jeg antar man i jordbruket har å gjøre med den samme høygradige inkompetanse som i skolesammenheng. Politikere synes å ha ett mål for øye, og det er å klamre seg til taburetten uansett hva det koster den enkelte og samfunnet.
Jeg undres om politikerne har forsøkt å se norsk landbruk i et globalt perspektiv, og på sikt. Det er daglig reportasjer i internasjonale media om naturkatastrofer, dyresykdom, branner, skadedyr, krig, giftige utslipp, og alt det andre som ødelegger avlinger og dreper husdyr. Nesten hver dag rapporteres det om matmangel, og også så sterk prisstigning at folk ikke har råd til å kjøpe den maten som er tilgjengelig. En skulle tro det var i hele verdens interesse å opprettholde matproduksjon i så varierte miljøer som mulig slik at man hadde reserver i bakhånd. Verdens befolkning øker, og det er lenge siden man begynte å spå at det før eller senere vil bli krig om mat.
Dessuten er det et miljøperspektiv å ha in mente. Den anonyme (!) med den billige spanske skinken kan saktens spare seg selv for noen kroner, men miløet taper på energisløsende transport av mat til steder som produserer den samme maten selv. Det er generasjonene etter oss som får den rgningen. Den anonyme har rett i at verden forandres, men ingen av oss vet i hvilken retning. Et mulig scenario er at når det ikke lenger produseres mat her i landet, kan de andre legge på prisene så mye de vil.
Nå er jeg langt utover grensene for min kompetanse, men tillater meg likevel å hevde det er litt av et tankekors at det ikke går an å leve av å produsere den maten vi alle må ha for å leve.
En varm takk for alt dere har gjort, og de aller beste ønsker for fremtiden.
Jeg er helt enig i alt du skriver..
Jeg tok selv over slektsgården min for noen år tilbake, å tenkte jeg skulle fortsette drifta med ammekyr i tilegg til å jobbe som elektriker. For jeg var jo vokse opp på gård å var inneforstått med att jeg måtte ha jobb i tilegg. men dagene ble veldig lange til tider, regningsbunken bare ble større å større, alt jeg skulle kjøpe ble dyrere, å ting ble bestandig ødelagt på verst tenkelig tidspunkt. Så etter tre års drift så greidde jeg ikke lengre å jobbe i 2 jobber uten å sitte igjen med annet en ubetalte regninger, Ingen skjønte hva jeg egentlig gjor på, ingen verdsette arbeidet mitt for å holde kulturlandskapet ved like, å jeg ble bare psykisk nedbrutt av hele drifta, nedbrutt av det jeg hele livet har hatt lysst å drive med…
Men over igjen til ditt innlegg, det var veldig bra skrevet. Å med din bakgrunn som byjente, og juss utdannelse, så burde du sendt inn dette innlegget til både bondebladet, VG, dagbladet, aftenposten å ellers andre aviser som stortingspolitikere, å andre byborgere leser. For det kaan gå mere inn hos de med makt når en med din bakgrunn skriver det, enn om vi som har vokse opp på gård skriver det, Da blir det bare «uff enda en sutrete bondeknøl, som vil ha mer å mer penger hvert år»
Jeg har på min facebookside skrevet en omtale av dette blogginnlegget og mener det er riktigst av meg å stå frem med riktig navn. Herved kommer kopi av mitt innlegg. Hvorfor jeg skriver fremkommer ganske raskt:
Bondehets er nevnt. Den tror jeg dere kan redusere drastisk med mere åpenhet og realisme utad.
Jeg er ikke bondehater! Dette har jeg forklart tidligere, men det er enkelte innen næringen som nå utfordrer meg sterkt på dette med sin
mangel på realisme!
Joda, flink til å skrive er denne dama:
«Jeg dukket opp på gården i 1997. Jeg var utdannet advokatsekretær og kom direkte fra leilighet på St.Hanshaugen i Oslo, totalt blank på både ku og landbrukspolitikk. Jeg syntes bønder var late, bakstreverske, subsidiekåte og bondske. Bondefordommer? Jeg hadde dem alle. Jeg trodde bonden var en endimensjonal felleskjøpskledd figur som spytta snus, lukta vondt og hadde late dager på sofaen. En tulling som gikk med henda dypt i lomma, snakket lavt og uforståelig med setninger som ”Sjå, der kjem krøttera ut tå skogja” mens han myste mot sola under capsen.»
Hva i huleste kunne det være som dro henne opp til denne gården 23 km nord for Orkdal der hun giftet seg med en som hadde forpaktet gården siden 1988? Hun må jo selv ha gått ganske raskt inn i «produksjon» siden hun har barn med alder som tilsier det 🙂
«Det blir 500 da jord til gode som ingen er interessert i å produsere noe på.» På sin nettside skriver hun «Gårdens areal er på 400 mål dyrka mark (eget og leid areal)». Og leid; javel. 😉
«Fra mai til oktober ligger arbeidsmengden fort på 12 timer om dagen – 7 dager i uka.» Mener hun til sammen for mannen og seg selv tro, eller bare seg selv? Hun må dersom det siste er tilfelle ha en voldsom arbeidskapasitet grunnet Freelance vinskribent i tillegg. Kan f.eks. nevne:
«Jeg begynte som flaskeplukker i Vinmonopolet da jeg var 19, og fortsatte som ekspeditør i 10 år, med alt det innebar av kursing og faglig oppdatering. I 2004 startet jeg I Glasset og forlot polet for godt på nyåret i 2005 for å ta fatt på nye utfordringer i vinens vakre verden. Jeg tok Diploma In Wines and Spirits ved WSET – Wine And Spirit Education Trust, og begynte å skrive om vin.
Jeg har skrevet vinspalte i flere publikasjoner i Norge, bl.a. Nationen og Magasinet Det Gode Liv. Skriver nå ukentlig spalte i Avisa Sør-Trøndelag og er flere ganger publisert i Vinforum. I tillegg holder jeg på med andre vinrelaterte prosjekter gjennom mitt firma «I Glasset».
«I løpet av dette året avvikler jeg mitt liv som melkebonde.»
Jeg lurer egentlig på hvem som slutter som melkebonde(?).
Hei Rune,
Takk for kommentar. Jeg har lest kommentaren din flere ganger, og må innrømme at jeg ikke helt får tak i hva du egentlig mener med den. Det er jo realisme som er bakgrunnen for vårt valg om avvikling. Du etterspør åpenhet og realisme utad. Det er nettopp det dette innlegget er ment å være. Det er mye mer privat enn jeg er komfortabel med, men jeg har valgt å publisere det likevel.
Jeg skal prøve å klargjøre de punktene du trekker fram.
Hva i huleste fikk meg til Orkdal?
Det var kjærligheten, og jada, etter 8-9 måneders samboerskap bestemte vi oss for å få barn. Eller sette meg inn i produksjon som du sier. 🙂 Kanskje du lurer på hvorfor jeg valgte en bonde med mine tidlige tanker om bønder? Tja, som jeg forteller i innlegget tok jeg feil. Forøvrig har dyr, natur og jordas egenskaper alltid vært meg nær, og jeg er oppvokst på bygda før jeg flyttet til Drammen, og senere Oslo. Om det var manglende realisme å velge kjærligheten og barn er ikke godt å si, men det er ihverfall et valg jeg ikke angrer på.
Om areal. Hjemmesiden min er ikke oppdatert på dette punktet. Dagens drevne areal er på 500 mål, ikke 400. Jordleie kontra kjøp av jord er en lang diskusjon. Men det er ikke mye jord som blir lagt for salg, den blir leid ut. Både den jorda vi eier og leier vil det være vanskelig å få andre leietakere til å overta.
Jeg er enig med deg i at punktet om timetall og arbeidsmengde er uklart. Spesielt for folk utenfor næringa. Man stempler ikke inn og ut på en gård, og timer er vanskelig å beregne eksakt. Vår gård er et familiebruk. Det vil si at både jeg og min mann yter vårt i den daglige driften. Kårfolket gjør også en ubetalt innsats ved behov. Grovt sett tar jeg meg av melking, holder orden på økonomien og min tilleggsnæring som er skriving. I tillegg har jeg flere andre prosjekter og styreverv jeg er engasjert i. Både inenfor landbruk og i privat næringsliv. Mannen min tar seg av fôring og jordarbeidet, og melking når jeg ikke har anledning. Vi deler på det som plutselig måtte oppstå, som kviger som bryter seg ut av innhegninger, løse okser i fjøset, kalvinger, vannlekkasjer og slike ting. I tillegg gjør vi andre gjøremål sammen der det trengs. Å drive familiebruk er en utpreget vi-ting. Jeg har en stor arbeidskapasitet, det er riktig. Usedvanlig stor vil noen hevde. Det samme har min mann. Vi jobber begge lange dager. Enkelte dager gjør jeg ikke landbruksrelaterte ting i det hele tatt, f.eks når jeg er på vinreiser. Jeg er like fullt melkebonde selv om min mann tar over mine arbeidsoppgaver (og da jobber enda lengre dager).
Du lurer på hvem som egentlig slutter som melkeprodusent. VI slutter som melkeprodusenter. Familiebruket legges ned. To arbeidsplasser i melkeproduksjon. Dette er en realistisk avgjørelse basert på at antall timer vi legger inn ikke kan forsvares økonomisk og at gleden ved fjøsarbeidet er borte.
Dette var et rørende og meget godt skrevet innlegg!
Jeg ser at mange her også foreslår det, og er helt enig: Dette MÅ du sende alle landets største aviser, statsminister og konge. Forhåpentligvis vil det bidra til at folk og regjering får øynene opp! det skader i alle fall ikke å prøve!
Vondt og godt å lese det du skriver. Du beskriver en situasjon jeg kjenner og lever midt oppe i. Selv har jeg jobb utenfor bruket, men det er tungt å gå med en stadig bekymring for om det mannen driver med og som vi begge har ofret mye for å få til å gå rundt – har livets rett.
Som fler ehar skriver – jeg oppfprdrer deg om å sende dette som kronikk til de store avisene. Denne virkelighetsbeskrivelsen er det mange som burde få mulighet til å lese.
Lykke til videre!
Eg skal berre slutte meg til i koret som forlangar at innlegget blir sendt til alle landsens avisor. Om dei kjem til å ta det inn, er ein annan sak – men kjære vene, send det ut! Dette bør koma på prent.
Vil bare si tusen takk for tankevekkende lesing! Veldig bra skrevet! Trist å høre at dere slutter – må være veldig tungt, til tross for at det føles som rett besluttning. Når jeg kom til slutten av innlegget begynte tårene å trille her også. Her på gården arbeider vi med jordbær og sauer og bare tanken på at fjøset en dag kan komme til å stå tomt er utrolig trist. Ønsker dere alt godt for fremtiden!