Det er grytidlig morgen. Det er helt mørkt og jeg skimter knapt hvor jeg går. På ryggen henger rifla, en 6,5 kaliber Antonio Zoli. Jeg finner den faste plassen med utsikt over ei stor gresslette i skogen og venter. Det er fortsatt ikke lyst, men mørket er i ferd med å trekke seg unna. Sletta er helt øde, rimet klamrer seg til de gulnende gresstråene i påvente av høstsolens siste varmestråler. Jeg syns det rører seg i skogkanten og løfter rifla. Speider sakte gjennom kikkertsiktet over hele sletta. Ingenting å se. Jeg venter. Skogen er stille. Ei mus kravler klønete gjennom blåbærlyng, stopper, løfter snuta og værer et øyeblikk før den smetter videre. Jeg løfter rifla igjen og speider. Ingenting. Stille. Jeg skifter stilling. Retter litt på sitteunderlaget. Løfter hendene til munnen og blåser varm pust på dem for å få litt varme.
En gråbrun skikkelse kommer til syne mellom to busker på motsatt side. Jeg ser ikke hva det er, men det er noe der. Pulsen øker. Fjorbukken står lenge i skogkanten før han våger seg ut på sletta. Graver litt i bakken med den ene foten. Bøyer hodet, snuser ned i rimgresset, står med breisida til. Jeg holder pusten. Hjertet pumper blod i hurtig tempo, jeg hører pulsslagene dunke i hodet. Sikter. Trådkorset finner punktet litt til høyre over frambenet. Fingeren presser mot avtrekkeren til den møter motstand. Den siste tenkepausen før skuddet kan fyres av. Bukken løfter hodet.
Jeg trekker pusten dypt og stille to ganger, før jeg holder pusten, kjenner roen og trekker av. Jeg hører ikke det eksplosive smellet før ekkoet slår tilbake fra dalsiden.
Bena knekker under bukken og den faller umiddelbart til bakken. Blir liggende. Jeg reiser meg og går sakte bort til den. Dytter litt på den med den ene foten, de vakre brune øynene er livløse. Jeg setter meg ned på huk og stryker den over nakken og pannen. – Takk, sier jeg og gråter en skvett fordi jeg engentlig er ganske bløthjertet.
Av ulike grunner har jeg ikke vært på storviltjakt på noen år, så denne beskrivelsen er ikke en reell hendelse med meg som jeger. Men både ektemann og jaktlaget jeg tilhører har skutt både hjort og elg i årets jakt. Når dyret er slakta får den henge til modning noen dager før den blir partert og fordelt mellom de fire grunneierne i jaktlaget. Jeg blir alltid glad når vi blir tildelt den store flatbiffen. Den blir nemlig til en av mine favorittretter, saltbakt roastbiff av hjort.
Kjøttet gnis inn med pepper og brunes på alle sider. Grovsaltet blandes med eggehvite til en middels løs røre. En ildfast form smøres og et tynt lag saltrøre legges i bunnen. Deretter legges kjøttet på og dekkes med resten av saltet. Stekes på 175 grader til kjernetemperatur er 55 grader, (60 hvis du er pysete). Saltlaget er da et hardt lokk. Det skal ikke spises. Serveres med god viltsaus, poteter, sopp og grønnsaker etter eget ønske.
Restene kan serveres kald i tynne skiver, med rødløk, majones, grovmalt sort pepper og maldonsalt (eller annet godt flaksalt) på flatbrød eller nybakte rundstykker.
Vintips:
Valpolicella Ripasso blir til ved å la den enkle valpolicella-vinen få en annengangsgjæring med rester etter amarone-produksjon. Resultatet blir større fylde og rundhet i munnen. Den sødmefulle, modne, ofte lett rosinpregede frukten gjør ripasso til et godt vinfølge til hjort, rein og rype. Men pass på å velge en av god kvalitet, for eksempel denne lekre vinen fra Corte Sant’Alda. Intens duft med nydelig, ren frukt. Kirsebær, plomme og villjordbær krydret med mørk sjokolade og blomstrende urter. Rik vin med fløyelsmyke tanniner, på smak en spennende blanding av friske bær og tørket frukt. Her er det både bjørnebær, syltede kirsebær og snev av rosiner. Lang ettersmak med frukt hele veien. Vidunderlig vin med trøkk og kompleksitet. Vel verdt prisen.
Bestilles på Vinmonopolet her.
Corte Sant’Alda Campi Magri Valpolicella Classico Ripasso 2013
Varenr.: 9853101 i Bestillingsutvalget – Pris: Kr. 279,90
Autentico
Legg inn en kommentar