På lørdagskvelden gjorde jeg en vinbommert. En ganske flau en, må jeg innrømme. Jeg burde vel strengt talt holdt kjeft om det, men siden jeg liker å fornedre meg her i all offentlighet får dere historien.
Det er altså lørdag kveld. Jeg har vært i byen og sett Løvenes Konge med ungene og fått mine første tre-de-briller. Det er glatt på veien og jeg synes hele lørdagskvelden er i ferd med å svinne hen i ulidelig sakte slapseføre. Men hjem kommer vi. Der venter taco. Jada, vi som bruker mesteparten av tiden vår på mat og vin spiser også taco. Jeg har til og med eget taco-servise som er veldig gult med røde chilier på.
I hui og hast hiver jeg meg inn døren hjemme, føyer vekk den logrende hunden, kjefter på ektemannen for noe han sikkert ikke har gjort riktig (det er bare en refleks – stakkars mann), stuper ned i vinkisten min og plukker fram en sør-afrikansk rødvin. Min vinkiste står i en kjølig stue, har plass til seks flasker og her står de vinene som ikke er i kjelleren. Det er med andre ord impulsinnkjøpene og hverdagsvinene som havner her.
Det er klart for taco, glassene står fremme. Jeg åpner flasken, lukter på korken, den er ok, og skjenker. Langsomt fylles glasset med vin. Den er gylden gul. Ektemannen ser på meg med undring. Vi bruker å drikke rød vin til taco, men jeg han kjenner mine mange innfall og kan aldri være sikker. Når han ser mitt ansiktsuttrykk begynner han å le. Den sør-afrikanske rødvinen er ikke rød i det hele tatt. Den er hvit. Jeg husker det nå. Impulskjøp. I hvitvinshylla på polet på Byhaven i Trondheim. Jeg lette etter noe annet og syns den hadde kul etikett… Jepp, kan finne på å kjøpe kule flasker jeg også. Det ligger i menneskets natur.
– Trodde du kunne noe om vin jeg, erter husbonden. – Selv jeg ser forskjell på rød og hvit vin!
Nuvel, vinen det er snakk om er Testalonga El Bandido 2009 (# 94461 – kr. 286,-) fra Swartland i Sør-Afrika med Craig Hawkins som bakmann. Passende nok betyr Testalonga langt ansikt og er egentlig et klengenavn på en gammel italiener Hawkins møtte i Frankrike som lager hvitvin etter rødvinsmetoden, altså med lang skallmasserasjon. Dette har jeg lest meg til i en artikkel hos nettstedet South-African Wine.
Maska mi blir lang den også når jeg smaker på vinen. Husk, jeg vet overhodet ikke hva jeg driver med denne kvelden. For dette er ikke bare en hvitvin, det er en naturvin laget av 100 prosent chenin blanc fra gamle vinstokker. Druene får fire ukers skallkontakt i maceration carbonique-prosessen før den gjærende vinen overføres til gamle eikefat for videre utvikling. Vinen er tappet uten svovel.
Jeg noterer meg bak øret at den minner litt om oksidert, tørr sherry, før jeg korker flasken og setter den i kjøleskapet.
Dagen etter er jeg mer opplagt og setter meg ned for å smake. Vinen er mye mer åpen og virker ikke så oksidert på duft som kvelden før. Nøtteaktig aroma med gule frukter. Minner noe om en Meursault med noen års aldring før det dukker opp aromaer av gummi og furunål. Ikke voldsomt, bare et lite streif. I munnen er den fyldig og fast, middels syre, endres i glasset og blir veldig nøttedominert, samtidig som det er hvit rips og furunål tilstede. Varm og tørr avslutning der den lange skallkontakten kommer tydelig fram.
Jeg bruker som regel glass av type Riedel Vinum Zinfandel/Riesling når jeg smaker vin. Nå skjenker jeg vinen i et annet glass for å se om det gjør noe forskjell. Glasset er fra Hadeland Glassverk og i burgunderfasong. Dette fungerer ikke i det hele tatt. Vinen dufter sur bålrøyk, har lite nøttekarakter og er generelt mye tammere og mindre syrlig. Markant forskjell.
Konklusjonen min er at det er en god vin. Jeg liker nøttekarakteren og synes det er spennende med en så vellaget chenin blanc fra Sør-Afrika. Jeg synes dog den er noe dyr, med en pris på nesten 300 kroner er den ikke verdt.
Den lille banditten har fått forskjellig skussmål i media også. Vinforum skriver følgende i desember:
100 % chenin blanc med 4 ukers skallmaserasjon. Usvovlet og noe utviklet swartlandvin med avdempet friskhet og innslag av gule plommer, støtt eple og fat på duft. Fyldig og lett syrlig vin med moderat friskhet også i munnen, lite konsentrasjon og merkbare tørrstoffer i finish. Prisen er hinsides. *
Aperitif har tydligvis vektlagt naturvin-aspektet i sin vurdering, med følgende notat:
Gullgul. Relativt rik duft med tydelige naturvintoner (hva mener de egentlig med det? – At den er oksidert?), litt epler og noe aprikos.Fyldig anslag, god fedme, ok naturvinpreg (???…og det vil si?), litt bitter utover. (2009) En god naturvin for de neste to årene. Verd prisen. 86 poeng (2009) (27.10.11)
Min vurdering ligger et sted mellom de to anmeldelsene. Jeg synes Arne i Vinforum har vært meget streng i sin dom, og Aperitif sin anmeldelse skjønner jeg ikke veldig mye av. Noen av mine lesere som har erfaring med El Bandito?
Legg inn en kommentar