Tarzans jungelrestaurant

Tuk-tuk sjåføren peker nedover en svingete vei som forsvinner inn i grønt bladverk. Der er restauranten. Der ligger Snake House. For sikkerhets skyld utveksler jeg telefonnummer med den blide Long slik at jeg kan få tak i ham når jeg vil hjem. Vi er i Sihanokville i Kambodsja, og skal teste ut restauranten som huser Kambodsjas største samling av slanger.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg, men dette er uten tvil den særeste restauranten jeg har vært på. Inne i det grønne bladverket finner du først Snake Pit, en liten bar der du kan slappe av med en aperitiff. Noen skritt lenger fram blir du ført inn på en sti der terrariene med slanger står på rekke og rad. En solid pyton kveilere seg bedagelig på en seng av grønt kunstgress og en viper har fått et dødningehode klistret på navneskiltet. Den er svært giftig. Litt lenger framme blir vi møtt av skarpe fugleskrik og vi ser et gult fareskilt: “Advarsel. Krokodiller eget ansvar.” Fuglene fortsetter å bråke. Det er kakaduer, papegøuer og andre rariteter med store, gule, kromme nebb. De har også fått klistret på gule fareskilt på burene. “Fare! Fugler” står det. Vi våger oss lenger. I en betongdam med bru over kan vi skue ned på en gruppe små krokodiller. De er ikke større enn halvmeteren omtrent. De ser fredelige ut. Litt lenger framme en større dam, med større krokodiller. De glir fredsommelig rundt i vannet, mens halen svinger og gir kraftfullt bakdrift. En stor, mørk krokodille ligger med åpent gap. Det ser ut som den smiler, men smilet når aldri øynene.

Etter å ha gått en runde entrer vi restauranten. Det hører med til historien at jeg har en stor fascinasjon for slanger og øgler, og oppsøker gjerne steder der man kan beskue de mektige krypdyrene. Jeg var etter denne runden helt yr etter å ha sett så mange reptiler, og det absurde med hele restauranten fikk meg til å fnise helt uhemmet.

Vi blir plassert ved bordet vårt. Det er en stor leirkrukke med glasslokk. Nede i krukken ligger den en sammenkveilet slange. Bak oss står rekken av terrarier, alle med slanger. Rett fram svaier en boa, en ordinær en, står det på skiltet. Den er aktiv, og klatrer oppetter glassveggen så man kan se de stramme musklene trekke seg sammen ved hver bevegelse. Jeg synes den ser sulten ut. Ved siden av nabobordet er det en liten dam beplantet med grønne planter. Midt i dammen ligger en krokodille.Den er tjoret med en kjetting i en løpestreng. Den har også fått gult skilt: “Fare: Krokodille” og “No Swimming” står det. Det frister heller ikke. Det er ingen gjester i restauranten enda, og jeg går meg en runde fortsatt yr og fnisende. I et kar sitter en stor grågrønn frosk. Den sier ingenting. Ved siden av ligger en babykrokodille. Den ser overlykkelig ut der den ligger og gaper med sylkvasse melketenner. Restauranten deles i to platå der et gedigent akvarium, ja nærmest en stor dam, fyller mesteparten av den øvre delen. Bord med hvite duker er plassert rundt dammen. Fugler skriker og grønne blader blafrer. Lianer slynger seg ned fra taket og jeg hadde ikke blitt noe overrasket hvis Tarzan svingte seg ned gjennom restauranten og rasket meg med seg mens han ulte sin sedvanlige eh…lyd.

Vi bestilte krokodille. Den kom i mange små biter, den var seig, det smakte som en blanding av reke og kylling. Hard krydret. Mer interessant enn godt. Vinfølget var restaurantens eneste hvitvin. Den var sør-fransk, halvtørr og litt for gammel. Navnet har jeg fortrengt.

Etter krokodillen var svelget ned ble vi sittende en god stund ved bordet. Alle de ni servitørene som var på jobb hadde glemt oss. Enda det ikke var noen andre gjester i restauranten. Men de ni hadde en hyggelig passiar ved bardisken, og vi ville ikke forstyrre. Jeg var i strålende humør uansett. Omsider fikk vi regningen, og jeg ringte min private tuk-tuk sjåfør som putrende tok oss hjem til hotellet.

Flere bilder og info om Sihanoukville finner du her.