Jeg har nettopp kommet tilbake fra et besøk i Oslo. I morgenrushet ned mot Oslo S slo det meg hvor mange som gikk rundt med pappbeger med kaffe. Ikke så rart kanskje, for det er lettvint å få tak i kaffe i by’n. Hvert et hjørne med respekt for seg selv har jo kaffe å by på. Men all denne kaffen får meg til å undre. Er vi bare så kaffetørste at vi alltid må ha et beger innen rekkevidde? Har vi blitt påvirket av filmer der hippe, urbane, unge og vakre mennesker løper rundt med kaffebeger mens de er på farten?
Jeg er veldig glad i kaffe. Avhengig nesten. Jeg kan dessverre ikke veldig mye om kaffe, men jeg finner emnet svært interessant. Det er nesten som med vin. Terroir, jordsmonn, agronomens arbeid og det som skjer etterpå.
Jeg er kresen på min kaffe. Jeg liker at kaffen er ordentlig varm. Har den blitt lunken drikker jeg den ikke. Kald kaffe liker jeg ikke i det hele tatt. Jeg drikker heller ikke pulverkaffe hvis jeg kan unngå det.
Favorittkaffen min er blå Java og brun Bali. Jeg kjøper gjerne halvkiloer i spesialforretning og maler kaffebønnene selv. Jeg har en liten elektrisk kvern og kan få kaffe malt kun sekunder før bruk. Det blir god kaffe det. Spesielt hvis jeg får den i riktige kopper. Den beste kaffen liker jeg å drikke av kopp med asjett under. Ikke for stor, ikke for liten (hvis det da ikke er espresso). Store vide kopper gjør at kaffen blir kald for fort, og det liker jeg jo ikke. Jeg liker ikke hvis materialet koppen er laget av er for tykt. Jeg ønsker å drikke kaffe, ikke koppen. Jeg drikker merkelig nok kaffe av kjedelige krus om morgenen, og kruset fylles med industriprodusert kaffe fra Coop.
Jeg kjøper meg kaffe i pappkrus jeg også. Men jeg liker ikke å gå rundt med det. Jeg liker ikke å drikke gjennom plastlokk heller. Jeg vil nyte den gode kaffen. Sitte ned. Slappe av. Derfor er pappbeger i farten ikke noe for meg. Jeg lurer på hvor mye av denne begerkaffen som transporteres gjennom gatene som blir kastet? Man ser jo sjelden folk drikker denne kaffen. De bare bærer rundt på begeret. …og veskene og posene og dytter barnevogn og triller sykkel. Jeg forstår jo det at folk skal ha med seg denne kaffen dit de skal, men er kaffen egentlig noe god når de har kommet seg fram?
Men jeg må innrømme at når jeg ruslet mot gate’n på flyplassen på vei hjem til Trøndelag med et pappbeger med kaffe i den ene hånden, en bag i den andre og veska over skulderen, ja da følte jeg meg urban og trendy. Moderne. Støvlettene matchet begerfargen. Kaffen smakte greit.
Begge foto: Morguefile
For et godt blogginnlegg! Jeg har samme forholdet til kaffe i beger – kjøper det, men syns egentlig ikke at det er noe stas. Kaffen er for varm til å drikke den med lokket på, da blir det alltid brannsår på leppa. Når kaffen endelig kan drikkes gjennom lokk, er den for kald og slettes ikke god lenger.
Kaffekvern står høyt på ønskelista, jeg har allerede et lidenskapelig forhold til min tre år gamle mocca master. Og nå når jeg plutselig har fått ei nyfødt jente å tilpasse døgnet etter, blir nok ikke behovet for kaffe noe mindre. Gjesp!
Heisann!
Jeg tror noe av problemet, og årsaken til all pappkoppebæring i rushen er at jobbkaffen ofte er dårlig. På jobben her er ikke kaffen særlig god. Jeg går da heller på en orntlig kaffebar, kjøper en deilig latte med soyamelk og frakter den to kvartaler til jobben. Der nyter jeg den varm (uten lokk) og god med en kjeks til.
Min favorittfrokost 🙂
Takk for kommentarer.
Tror nok også problemet ligger i dårlig jobbekaffe. Det bør arbeidsgivere tenke mer på. Man skal ikke undervurdere effekten av god kaffe:)
Lykke til med den nyfødte, Marianne!