Potetene i min kjele i går var kortreist. De kom opp av jorda og ble fraktet i underkant av 100 meter før de befant seg på kjøkkenet.
Poteten er en fantastisk liten knoll. I år har jeg høstet mine egne poteter, og jeg er unektelig stolt. Ikke at det er en så utrolig stor prestasjon å få til noen kilo med poteter. De klarer seg utmerket på egen hånd, og formerer seg enten du vil eller ei der nede i jorda. Formerer er kanskje ikke rett ord, men det er da en morpotet der og det blir ihvertfall flere. Men hvor er far? Har han permisjon?
Her på gården dyrkes kun gress, og jeg stjal noen kvadratmeter i kanten av ei graseng i vår for å lage en liten kjøkkenhage. Settepoteter fikk jeg av en hyggelig nabo og snart var det tre rader med falsk mandel (en liten utspekulert djevel den lille falske…) og to rader med pimpernell. I tillegg hadde jeg en pose med Beate på kjøkkenet som hadde fått groer. Ned i jorda med dem også. Det er morsomt med forskjellige potetsorter, og neste år skal jeg prøve noen andre også.
Sommeren gikk. Jeg hadde ambisjoner om å luke og hyppe og mere til. Men ugrasset vokste fortere enn jeg lukte. Eller sagt på en annen måte, det vokste veldig mye ugrass både før og etter den ene gangen jeg lukte. Hypping ble det også så som så med. Jeg gjorde noen halvhjertede forsøk, men med alt det ugrasset ble det veldig arbeidsomt. Neste år, da…!
Men poteten, den glade knoll, gir avling selv om den blir vanskjøttet. I går var det tid for potetonn. Potetriset var visnet, vi har hatt noen frostnetter. Det var nå eller aldri. Bevæpnet med potetgreip gikk jeg i gang. Grov og hakket og plukket. Ungene var med og lærte om morpoteten som sender ut sine stengler med små babyknoller på. Noen steder var det ikke potet under riset i det hele tatt. Det var bare en dyp, lang tunnel. Noen hadde forsynt seg av avlingen. Ja, ja. Vånden, eller jordrotta om du foretrekker det, skal ha mat den og. I kveldingen lusket det en rev rundt på enga, og den skal jo også ha mat. Vånden spiser potet, reven spiser vånd som spiser potet. Poteten er for alle, men den taper terreng. Utkonkurrert av ris og pasta blir ofte poteten sett på som en traust stakkar. Vi har ikke noe stort potetforbruk her i huset vi heller. Men nå skal det bli andre knoller, for nå har jeg mine egne poteter i kjelleren.
Legg inn en kommentar