Hjortfall på søndag

Mildt høstvær i november, vage streif av sol, siste dag med lov til å jakte på store bukker i dette valdet. Valget var ikke vanskelig, det bar til skogs med hund, gevær og håp om ti-tolvspiring i siktet. Vi tok det sedvanlige jaget. Hunden Bacchus og jeg på jag over Hundlia, og husbonden tålmodig ventende på post i enden av løypa. Vel inne i terrenget fant hunden spor. Ekskrementer og fotefar fortale om hjort. Med ung hund er det alltid spennende å se hvilket spor som er interessant. Den lille krabaten er like stolt over å ha funnet en velduftende revebæsj som å spore opp et levende dyr av rett sort. Det bar opp myrlendt terreng og lyngkledde åser. Vimsende hit og dit i stadig nye tråkk. Joda, det sto dyr i lia. Og joda, de kom på post. Ingen bukk, men kolle og kalv. Først lot jegeren dyrene passere. – Kanskje kommer det en flott bukk etter damen? Men ingen bukk kom. Kolla og kalven passerte posten på nytt. Kalven for aller siste gang. En opphisset hund fikk belønning i enden av sporet. Bacchus slikker hjortkalven i munnvikene, og jeg hører ordene i høstdiktet til min sønn på 9 år i hodet:

Jakt
PANG!
Hjorten dør
Kjøtt får vi
Spore spor med hund
Hjortbiff til kvelds
Torstein K.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Powered by WordPress.com. Tema: Baskerville 2 av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: