Heldig er den som har moden vintage-portvin i kjelleren. Jeg er svært heldig, for jeg har opptil flere flasker av den suverene 1963-årgangen til Ferreira. Lørdag og søndag ble denne ytterst elegante vinen drukket til ost. Eventyret startet på kjøkkenbenken, der den portvinsgjennomtrukne (langt ord!) korken skulle opp av flaska. Den knakk på midten som seg hør og bør, og resten forsvant ned i flaska. Den briljante røde vinen med svakt skjær av oransje ble så forsiktig overført til en karaffel. Ett tykt lag av svart bunnfall ble igjen på flasken. (Den nevnte korkbiten ble med over på karaffelen, den også. Til tross for uttallige dekanteringer er jeg fortsatt ikke stø på det der.)
Førtifem år har denne vinen ligget på flaske. Likevel har den en ungdommelig fruktkarakter som man bare må bøye seg i støvet for. Eller kanskje heller i bunnfallet i dette tilfellet. Men alderen merkes. Vinen har en flott hasselnøttaroma, med tørket frukt og moden plommekarakter under. Fyldig og søt vin, med lett brent karakter og smak som følger opp nesen: tørket frukt, plomme og hasselnøtter. Saftig og ungdommelig vin for alderen. Enorm lang lengde.
Portvinen fikk følge av en rekke oster: Selbu blå, Rokoll Ost fra Orkladal Ysteri, noen franske, bløte hvitmuggoster og mere til. Portvin er det beste allround-følget til et blandet ostebord.
Legg inn en kommentar