En dannelsesreise i vinens verden

Desember føk forbi uten en eneste artikkel eller juleanbefaling fra denne pennen. Timene strakk rett og slett ikke til, og det har jeg ikke hatt tid til å få dårlig samvittighet for engang. Det sier litt, for dårlig samvittighet har jeg ganske ofte. Etter en hektisk innspurt er nå et flere års langt prosjekt ført i havn. Et nytt gårdsslakteri for gås og vaktel står klart og interessen er stor. Det er veldig moro og jeg kommer helt sikkert tilbake til det, men det er ikke det årets første artikkel skal handle om. 

På noen tiltrengte fridager i julen har jeg fundert over et spørsmål jeg svarte på i et intervju med Norske Vinklubbers Forbund:

Hva er det beste med å være interessert i vin?
Mitt svar var følgende: Det er å utforske sansene og gå dypt inn i duft- og smaksopplevelser. Lukke øynene, virkelig kjenne etter og prøve å sette ord på inntrykkene. Eller bare nyte. I tillegg kommer all lærdom man tilegner seg om historie, geografi, geologi, agronomi, kjemi, språk og slike ting, og selvfølgelig møter med andre vinmennesker. Å være interessert i vin er en livslang dannelsesreise.

The Grand Tour – En dannelsesreise 

Det er denne dannelsesreisen, The Grand Tour som det ble kalt av britene,  jeg har tenkt litt mer på. I dag gir The Grand Tour mest assosiasjoner til tre engelskmenn med stor bilinteresse, men på midten av 1600-tallet og fram til Napoleonskrigen på 1800-tallet var dette betegnelsen på en del av utdannelsen for overklassen. The Grand Tour, eller dannelsesreise som er mest naturlig for oss å si, var en lang reise for unge menn (stort sett).  Den hadde som mål å utvikle egen personlighet og gi større innsikt i andre kulturer, og med det en større forståelse for verden. Eleven hadde gjerne med seg en lærer eller et eldre familiemedlem som kunne veilede underveis. Typisk ville en slik reise dreie seg om studier av antikken og renessansen, og lengre opphold i Paris, Roma og Venezia var obligatorisk.

Læren om vinverden

Før i tiden startet dannelsesreisen i vinfaget nesten utelukkende i Frankrike , selveste Vinlandet. Nå kan reisen starte nesten hvor som helst. På en ferie i Italia, hos en entusiastisk ekspeditør på Vinmonopolet, med venner rundt et bord i Trondheim eller en spennende smaking med dyktig foredragsholder. Når det gjelder Frankrike så er det fortsatt et obligatorisk stoppested der man må bruke lang tid. Ikke sjelden ender man opp i Burgund, Bordeaux eller Champagne der man blir værende. Merkelig det der.

Med reisefølge

Når man begynner sin reise inn i vin er det gjerne enkel teoretisk kunnskap om druer og vinstiler som er starten. Så kommer det inn vinland og distrikter, teknisk innsikt i vinmaking og dyrking av druer. Reisen går gjennom vinkurs, vinbøker, seriøse vinblader, podcast og nettsteder. Lærerne som følger deg er gjerne erfarne vinfolk. Det hender det snakkes noe nedsettende om «de gamle gubbene» i vinbransjen, men det er ingen jeg har lært mer av enn nettopp dem. Som generøst har delt av sin viten opparbeidet gjennom mange år, svart på spørsmål og geleidet gjennom smakinger. Tusen takk.

Det er mange lærere på sosiale medier også. Noen er veldig gode veiledere, mens andre forvirrer mer enn godt er. Uansett er det positivt at samtaler og diskusjoner om vin i dag er lett tilgjengelig gjennom internett.  

Reisen fortsetter og vi lærer

Reiser i vinområder og besøk på vingårder der vinbonden selv forteller om sitt virke og viner er kanskje det nyttigste av alt. Bønder, enten de dyrker druer eller gress, snakker ofte om været. Det er ikke så rart siden bondens virke er underlagt naturens luner på godt og vondt. Årgangsbeskrivelser går gjennom hele sesongens vær og værforhold, forteller hvordan druene påvirkes og tidspunkt for innhøsting. Dette har vært gjort i lang tid, noe som gjør at klimaendringene de siste hundre årene blir veldig synliggjort. Tidligere innhøsting, mer uvær og hetebølger, varmere temperaturer som gir høyere sukkerinnhold som igjen resulterer i høyere alkoholinnhold. Gode argumenter i diskusjon med en klimaskeptiker.

Tiden går, man reiser videre og plutselig vet man at basalt er en lavabergart som er god til å magasinere varme og gir svært gunstige forhold for modningen av riesling i Pfalz. Man vet hvor Vosgesfjellene befinner seg og at Saar og Ruwer er bielver til Mosel. Man kjenner det latinske navnet på ei lita bladlus som liker røttene på drueplanten, at vinmarkene i Salta i Argentina ligger på flere tusen meters høyde over havet og hvordan havtåke påvirker klimaet i California.

Man har fått med seg en hel del om munker hist og her, om etablering av jernbanelinjer som endrer markedssituasjonen og vinglade emigranter som dro med seg druestokker hvor enn de skulle. 

Korrekt uttale av druer, vinenes navn og vinområder gir lærdom om språklyder. Vinmarker som har navn etter hvordan de naturgitte forutsetningen er akkurat der eller etter en god anekdote lærer deg noen ord. Å lære seg fagtermer på de ulike språkene gjør famlende forsøk på å kommunisere med den ikke-engelsktalende vinmakeren lettere. 

Man blir mye bedre på quiz siden man har fått bedre allmennkunnskap om alt mulig gjennom vinen. Man trenger ikke pugge navn på elver og fjell, interessen for vinen gjør at disse tingene kommer inn nesten gratis i hukommelsen.

Okay da, litt pugging må til.

Den indre dannelsesreisen

Sentralt i dannelsesreisen er naturligvis vinen selv. Du kan lese og lytte, men det hjelper ikke hvis det ikke smakes. I vinen finnes gjerne bevis på det du har lært teoretisk. Man kan smake solvarmen fra modne druer og kanskje røper syren kjølige netter. Tanniner kan gi et hint om druesort, duften av vanilje og krydder tyder på fatlagring.

Den store reisen foregår også innvendig og mentalt. Svært mange glemmer å bruke sansene både når de drikker vin og ellers i livet. Dette har jeg messet om siden jeg startet å jobbe med vin for mange, mange år siden. Jeg er veldig opptatt av å kunne se innover etter lærdom. Det er noe meditativt over det. Noe nesten primitivt. Dypt der inne i sanse-databasen er det plass til en hel masse. Det gjelder bare å fylle det opp og lagre det. Lukt på alt og beskriv det til deg selv. Trykk «lagre». Lukt og smak på en krydret matrett og prøv å finne ut alle krydderne som er brukt. Lagre. Smak på en syrlig vin og en med mindre syre. Kjenn hvordan spyttproduksjonen reagerer forskjellig. Lagre. Jeg kan fortsette i det uendelige. Hele verden kan jo luktes og smakes på.

Den indre dannelsesreisen gir bedre forståelse av duft og smak og hva det betyr. Prøver man å sette ord på det man sanser får man et bedre vokabular til å forklare hvordan noe oppleves. Vi snakker om vin her, men det er overførbart til mange ting. Man kan forklare hvorfor man ikke liker sild, hvorfor du syns en kaffetype er mye bedre enn en annen eller beskrive akkurat hvordan det luktet på det stedet den spesielle dagen du traff kjæresten din. Jeg skal ikke gå lenger inn i dette, plutselig står vi å svaier vektløst som en tangskog i bølgene alle sammen mens vi mumler på et mystisk mantra.

På den mer håndfaste siden vil databasen av lukt og smak kombinert med teorikunnskap om druer, land og vinstiler gi kunnskap til å analysere en vin i dybden. Hvor kommer den fra? Hvordan er den laget? Hva passer den til?

Ja, hva passer vinen til? Kjekt å lære om det. Når jeg plukker ut vin til mat (eller omvendt) gjør jeg det intuitivt. Jeg fremkaller lukt- og smaken av matretten fra databasen min og begynner så å kombinere. Trekker fram smaken av vin etter vin fra hukommelsen. Noen legger jeg vekk med en gang fordi jeg tydelig fornemmer at det ikke er en god match. Jeg leter videre helt til jeg finner noe som smelter sammen. Alt skjer inne i hodet. Litt som når sjakkspillere spiller et mentalt parti med seg selv. Jeg kan ha en hel middag på denne måten. Helt kalorifritt. Det hender jo at det er bomvalg sånn praktisk sett. Da må det også føres inn i det mentale kartoteket. Trykk lagre.

Kunnskap skal være gøy 

Dagens samfunn omfavner lettvinte løsninger og ferdigtygd underholdning. Ferdig middag i pose, vin fra tappekran, ferdigrevet ost og vaskekluter ferdig innsatt med såpe. Alt dette for å hjelpe oss ut av tidsklemma slik av vi får tid til å se på 50 mer eller mindre morsomme bilder som er mer eller mindre photoshopet fra algoritmene som forsyner feedene våre med tanketomt innhold.  

Jeg kjøper revet ost og surrer bort tid på fjas på sosiale medier jeg også. Noen ganger trenger man faktisk bare et kjapt tips på vin til ribbe eller å se på bilder av en rar katt. Det jeg egentlig skal fram til er at jeg skulle ønske ting ikke alltid må være så lettvint for at det skal være morsomt å bruke tid på. Det skal være gøy å lete seg fram til dypere forståelse for vin, selv om man må jobbe litt for det. Mange flere kan gjerne spørre hvorfor ting er som de er og sette seg inn i hva som ligger bak en vin, enten filosofisk, historisk eller teknisk. Eller bruke mer tid på å lukte, smake, føle og lytte seg fram til større lærdom.

Mye positivt har skjedd med folks vininteresse de siste årene, men jeg ønsker meg enda flere vindrikkere som viser større nysgjerrighet og søken etter kunnskap. Som kan bli inspirert til å bli med på en livslang reise i vinens verden og samtidig ha det moro.

Det får være oppfordringen i 2022 – enten du ikke har startet ennå eller er godt på vei i dannelsesreisen: Lær deg tre nye ting om vin i løpet av året!

Godt nytt år til alle medreisende!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress.com. av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: