En aften på Lysebu

Lysebu Historiske Hotell i Holmenkollen ser, som hjemmesiden lover, ut som en kongsgård fra eventyrene der jeg kommer ruslende opp fra t-banen en kjølig januardag tidligere i år. Lysebu er kjent for sin vinkjeller med 4500 flasker som omtales som en av Norges beste. Her er det mulig å få smake store viner til en overkommelig pris. Jeg har flydd ned fra Trøndelag for å delta på en vinmiddag av det eksklusive slaget.

Vi er ni mat- og vinglade personer som benker oss rundt det store spisebordet i biblioteket og lar oss overøse med de kosteligste retter av gode smaker og upåklagelig skjenking. Kjøkkenet hadde fortjent en mye større plass, men notatene som følger handler nok (dessverre) bare om vinen.

Gildet begynner med champagne og to hvite viner fra hhv Bordeaux og Burgund.

Jacques Selosse Substance
Degorgert 20/6 2005. Dyp gul farge, duft av terpentin og grønn oliven før tørket aprikos og et snev av karve trenger seg fram. Kremete mousse, god friskhet, ikke spesielt fruktig med smak av oliven, moden ost og salte mineraler i finish.

1985 Château Laville-Haut-Brion
Utviklet duft, lanolin, akasiehonning, aprikos og et blaff av røyk. Fyldig og fet, vekt i munnen. Her er det intensitet og trøkk, semillon gir typiske trekk av lanolin og voks. Mandelkjernepudding blir foreslått, og det er en presis beskrivelse.

1996 Domaine Leflaive 1er Cru Clavallion
Hvit burgund fra 1996 er et sjansespill, og det er ekstra morsomt når det er så rent og pent som her uten tegn til oksidasjon. Noe utviklet. Karakter av aprikos, overmodne gule epler og honningglasert sitrusfrukt med et streif av mineraler. Elegant og harmonisk, stram og langt fra opulent. Fremstår som en ganske enkel 1er cru. Savner noe kompleksitet og «det lille ekstra».

2007 Domaine de la Romanée-Conti Échezeaux
Dette virker veldig ungt. Mineraler og smørkarameller på duft. Merkbart fatpreg, ikke mye frukt, men en fin mineralitet i retning sement og nystøpt betong. Silke og fløyel i munnen, krydret, urtete og slank vin. Årgangstypisk med konsentrasjon på den lette siden. God lengde.

2004 Domaine de la Romanée-Conti Grand Cru Grands-Échezeaux
Ohoi, hvilken vidunderlig dybde og finesse fra første sniff. Så delikat med knuste villjordbær og villbringbær. Her er det nellikspiker, julekrydderier, kirsebær, mineraler, Dybden i denne vinen er så stor at man kan slippe en stein ned i den og ikke høre at den lander. Den bare gir og gir og er så komplett på duft at det er vanskelig å skille ut enkeltelementene. Vinen fyller munnen og trekkes inn i alle nerver og smaksløker.
Dette er kraft, eleganse og perfeksjon, og det er ikke engang en av de gode årgangene.

2004 Domaine Anne Gros Grand Cru Richebourg
En veldig årgangstypisk 2004 med et lett marihønegrønt urtepreg. Ung, fast og stram, kjølig frukt, knapt modne røde bær og rotgrønnsaker, alkohol på nesen. God lengde og en viss eleganse men havner et stykke ned på lista i dette selskapet.

2004 Roumier Ruchottes Chambertin var korket og ble byttet ut med…

2002 Comte George de Vogüé Bonnes-Mares
Siden dette var en erstatning var den ikke luftet og var veldig stram og forknytt. Tannisk og stram vin, plomme, bringebær, jern og jordlige jordbær. Trenger mye mer tid for løsne på slipset og vise seg fram.

1990 Château de Beaucastel
Denne er best de første 30 min sier vår dyktige danske sommelier Andreas Høgfeldt som derfor ikke har dekantert vinen. – Det blir veldig mye brett når den åpner seg.
Javisst er det brett her, men det animalske, svette lærpreget stikker seg bort i så mye annet at det bare gir en røff kompleksitet. Jeg har svært lav toleranse for brett, så det er et virkelig kompliment til vinen. En opulent vin med høy alkohol og stor konsentrasjon. Rik og elegant på en litt brutal, men likevel harmonisk måte. Etter en god stund i glasset får den et gammel-Bordeaux-aktig preg.

1998 Henri Bonneau Réserve des Célestins
Mitt første møte med denne smått legendariske produsenten som ettersigende skal ha en svær stil på vinene sine og en temmelig møkkete kjeller. Henri Bonneau døde forøvrig i fjor, 78 år gammel. Dette første møtet var ihvertfall ikke kjærlighet ved første blikk. Tung, plump vin med sviske og malingsfjerner som de mest fremtredende atributtene. Ble stående igjen i glasset.

Etter dette måtte vi ha en liten pause for å komme oss. Ventepausen ble fylt med…

2012 Domaine de la Romanée-Conti Corton 2012
Parfymert og floral eleganse, rød frukt, lynghei og et ørlite streif av balsamico. God fylde og konsentrasjon, noe tilkneppet, saltaktig ettersmak.

Så er vi tilbake og setter over til Bordeaux og en førstevekst jeg holder svært høyt, nemlig Château Haut-Brion.

1979 Château Haut-Brion
Dette er klassisk Haut-Brion i min bok med duft av terracotta og varm murstein, sigar, kristorn, rødbeter og varm, mørk jord. Pent moden med fortsatt god frukt, finkornede tanniner, kompleks og stor med en flott lengde. Dette utfordrer på en annen måte enn DRC, det er ikke så feminint og elegant, men mer røft uten å være rustikt. Litt kryptisk har jeg notert «mer chesterfield enn silkegardiner”. Der burgunderens lekende eleganse er som gjennomsiktige, florlette gardiner som beveger seg i en balkongdøråpning er Bordeauxen et tungt, klassisk møbel med sprukkent lær og edel patina. Klassisk eleganse i to forskjellige uttrykk.

1988 Château Haut-Brion 1988
Denne trenger tid i glasset. Lukket, litt solbær og nype på duft. Fast struktur, tanninene er storkornede, større enn den fine, modne strukturen i ’79. Med litt luft utvikler den seg og får mer Haut-Brion-preg. Det dukker opp varm murstein på duft og smaken som minner om å tygge lett på en cubansk sigar sniker seg inn mellom moden solbær og krydder. Eleganse og power.

Sist jeg smakte disse to årgangene var i september 2014 og da var opplevelsen nesten motsatt. 79 viste mer frukt, mens 88 hadde mer umamikarakter.    
Se smaksnotater fra vertikalsmaking av 26 årganger Haut-Brion 

1902 Vinhos Barbeito Verdelho Madeira
Smaksnotater på slutten av en lang kveld har en tendens til å bli korte og vår 114 år gamle madeira hadde fortjent så mye mer ettertanke. Ekstremt intenst og konsentrert med karakteristisk frisk syre og kompleksitet som en festfin lagkake med appelsinskall, akaseiehonning, hasselnøtter, sitrustoner, karamell, brente mandler +++

Vi er inne i den siste desserten og mens den lange, intense ettersmaken av epleskum, tørket aprikos og sitrende syrlighet fra Keller Dalsheimer Hubacker Riesling Auslese 2004 spør en rundt bordet med undring og fortvilelse i stemmen:
– Er det den siste vinen?
Det var det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: