Anfall av charterfeber

Jeg har vært på en ukes ferie på Tenerife og har opplevd den skumle sykdommen charterfeber.

Charterfeber oppstår ved gjenntatte forekomster av irritasjon man må gå (smilende) gjennom når man drar på chartertur til syden. Hos meg oppsto tilstanden allerede på flyplassen. 

Lang kø. Irriterende mennesker som aldri reiser, og dermed skaper unødvendig saaaktegående kø, virrende rundt med uforstående uttrykk i ansiktet og ikke en eneste ting klart når det skal være klart (pass, billetter, div. metallgjenstander og flytende saker i sikkerhetskontrollen).  Ei lita jente med splitter nye blinkende sko løper fram og tilbake mens hun hviner henrykt. En annet barn skraper iherdig med neglene på en plastkoffert. Gniks, gniks, gniks. Foran meg i køen smiler en middelaldrende mann lykkelig til sin hustru. Han hadde funnet en spesiell lomme i jakken sin der han kunne putte tieren de hadde puttet på kofferttralla. Da hadde han den klar til de kom tilbake og trengte tralle igjen. Damen bak meg i innsjekkingskøen stiller seg tett innpå. Veldig tett. Jeg kjenner billetten hennes krafse meg på skulderen, og ullstoffet i jakken hennes klø på underarmen.  

– Er det snart vår tur, mamma? To og en halv time igjen til flyet går.

Foran i køen skjer det en ørliten kollisjon. En uoppmerksom, middelaldrende dame dunker kofferten sin inn i kofferten til den unge mannen foran. – Kræsj, bom, bang, sier hun og fniser litt. 

Ny kø. Sikkerhetskontroll. – Pappa, pappa, det er så kjeeedelig. Tiåringen henger i jakkeermet og sukker langsomt mens bena siger ned under ham. Så er det vår tur. – Piiip. – Kan du tre til siden og ta av deg skoene? Datteren må sjekkes mens den eldre mannen bak dytter meg i ryggen og presser seg forbi.

Tax-free. – Godteriii. Jeg har funnet en hel bøtte med godteri. Jeg vil ha Hubba-Bubba. Se der. Kan jeg få en sånn, mamma? Jada. Kjøp det dere vil. Bare la meg være i fred. 

– Jeg er så sulten, jeg tror jeg døøør. Sønnen må bare ha en pølse for å overleve turen. – Jeg kunne tenkt meg en valium og en whisky, sukker jeg for meg selv og kjenner charterfeberen langsomt begynner å stige.